Figur 1. Kartet viser Troms III som strekker seg fra Sørøya i nord til Vannøya i sør. De røde fargene viser grunne områder, mens de blå angir de dypeste. De små svarte stripene angir video-transekter mens de gule sirklene er full-stasjoner som blir dekket av CTD, video, grabb, boxcore, multicore, RP-slede og bomtrål. Nå er MAREANO-toktet i den nordøstlige delen av Troms III.
Sørøyas vestkyst skråner ned til en ca. 350 meter dyp renne som har blitt gravd ut av isbreer (Sørøydjupet). På bunnen av denne renna består sedimentene av grus, steiner og blokk (boulders). Bunnen blir filmet med videoriggen Campod som har høyoppløselig videokamera samt påmontert utstyr til å måle strøm, temperatur, dyp og andre viktige parametre. Denne steinete havbunnen er dekket av mange forskjellige arter av oppreiste eller skorpedannende svamper. Mellom steinene står trollhummere Munider klare med hevete sakser (figur 2 og 3) for å forsvare seg selv og boligen sin. Tidligere har vi observert at disse trollhummerne sakser ut i vannet med kjappe bevegelser for å fange krepsdyr som kommer flygende forbi. Vi har også sett dem i slåsskamp med hverandre eller andre dyrearter.
Figur 2. Campod-riggen (foten sees til høyre) har landet på første stasjon nord-øst på Troms III og avslører en steinete bunn med mye svamp og mange trollhummere (Galatheidae Anomura) innen gruppen Munider.
Figur 3. En kampklar trollhummer Munida som forsvarer boligen sin med livet som innsats. En fingerformet svamp, med klatrende reker og slangestjerner, dekker over inngangspartiet. De hvite prikkene på bunnen er mest sannsynlig bunnlevende foraminifera.
Steinene på havbunnen danner beskyttelse, men også forhøyninger der det er mulig å fange opp mat-partikler i vannet. Dette kan bl.a. gjøres ved hjelp av et klistrende spindelvev. Dette ser vi muligens et eksempel på rundt den trakte-formete oppreise svampen på figur 4. En forhøyning kan også være til hjelp for eremittkrepsene. Sansehårene på bein og antenner fungerer som mottakere når vannstrømmen bærer lukt av mat eller angen til en make.
Figur 4. Stein dekket av svamp, sekkedyr (Tunicata), Hydroida og mosdyr (Bryozoa) tyder på vannstrømmer som er sterke nok til å forsyne alle med nok matpartikler. En eremittkreps står på kanten av en stein og lukter ut i vannet. Den har sansehår på beina og antenner som den registrerer omgivelsene med. Sneglehuset som den beskytter bakkroppen med, har den overtatt fra en snegl.
I korte perioder under istidene beveget ismassene seg langt ut på kontinentalsokkelen, av og til helt ut til Eggakanten der isen mistet bunnkontakt og kalvet opp. Grus, stein og blokk som vi finner mye av i dette området ble fraktet fra kystområdet og land med isbreene samt droppet fra isfjell. Isbreer beveget seg gjennom fjordene, og fortsatte som "isstrømmer" ut fordypete trau og renner (f.eks. Sørøydjupet, figur 5). Legg merke til at isbreen som gikk ut sør for for Sørøya ikke alltid fulgte Sørøydjupet. Den store bueformete moreneryggen vitner om at renna ikke alltid greide å sluke unna all isen, derfor beveget mye av ismassene seg mot nordvest og dannet en morenerygg på banken (figur 5). Mot slutten av siste istid ble isen tynnere og isdekket trakk seg tilbake fra de yttre delene av sokkelen. I en lang periode sto iskanten nær dagens kystlinje. I en periode på ca. 5000 år brakte smeltevann mye fine sedimenter (silt og leire), og isfjell driftet omkring og avsatte grus og stein som de fraktet med seg. Det meste av dette materialet, glasimarine sedimenter, ble avsatt i forsenkninger og renner der det var rolige bunnstrømmer. Bunnen av Sørøydjupet er mye grovere en vanlig på vanndyp over 300 m (hovedsakelig grus og stein). Dette skyldes at en sterk bunnstrøm hindrer de fine partiklene i å samle seg på bunnen. På bankene ble det oppslemmete materialet fraktet bort, og forårsakede en anrikning av grovere materiale.
Figur 5. Endemorene på sørflanken av Tromsøflaket avsatt av en isstrøm som beveget seg mot nordvest. Legg også merke til parallelle spor mot vest (sør for denne endemorenen) som viser en vestlig isbevegelse ut det glasiale trauet som vi ser til venstre på figuren.
På vei opp av skråningen til grunnere områder vest for Sørøya oppdaget vi at bunnen er dekket av sand og steiner (figur 6). Her var ikke dyrelivet like lett å oppdage med video slik som det var tilfelle i rennen vi akkurat hadde besøkt.
Figur 6. Sannbunn med stein på vei opp skråningen fra den dype trakten (300m) til de grunnere områdene som ligger vest for Sørøya. De to røde prikkene er laserlys fra videoriggen, avstanden mellom de er 10 cm. Dette er et hjelpemiddel til at se ca hvor store dyr og stein er.
For å studerer dyrelivet med video i dette område, må vi komme tett på steinene (figur 7). Når Campoden står parkert på havbunnen er det mulig å zoome inn skarpt på detaljer helt ned til 2 cm. Små dyr som sitter fast på eller gjemmer seg under steiner kan bli synlige, og deler av dyrekroppen kan studeres nærmere.
Figur 7. Nærbilde av detaljer på stein avslører at de hvite strekene er fastsittende mosdyr (Bryozoa) eller fastkittete kalkrør som mangebørsteormer innen familien Serpulidae har laget. Under steinen ser vi ennå en Munida, samt skjellet Astarte sp. Nede i det høyre hjørnet ser vi en mangebørsteorm med navnet Ditrupa. Den lager et hvitt kalkrør som den står i, og har sin fin tentakelkrans ute i toppen av røret. Bunnen består av skallrester.
Her oppdaget vi den store Hestestjernen (Hippasterias phrygiana)(figur 8). Denne sjøstjernen er et rovdyr, og jager andre bunndyr som skjell, snegler, krepsdyr og mark samt andre pigghuder (= familien som sjøstjerner, slangestjerner, kråkeboller sjøpølser og sjøliljer tilhører). Den finnes som oftest på hardbunn, gjerne på bratte fjellvegger, men også på varierte bunnforhold slik som i dette området.
Figur 8. Et ulent terreng bestående av krystaline bergarter (samme type som finnes på land). Her oppdaget vi flere eksemplarer av den røde store sjøstjernen Hestestjerne (Hippasteria phrygiana). Det meste av det hvite busklignende på havbunnen er mosdyr (Bryozoa). Til venstre sees beinet til Campoden.
Bunnen var noen steder helt dekket (figur 9) av et lavt buskas av bryozoa (mosdyr) med greiner som mest av alt ligner høyblokker av leiligheter stablet opp på hverandre. Slik lever hundrevis av individer (zoider) inni sin egen boks (zoecium) med egen døråpning (orifice) som hos mange arter kan lukkes med en dør (operculum). Hvert individ er utstyrt med en kost (lophophore) på hodet som de stikker ut døra for å fange mat fra vannstrømmen. Livretten er bitte små levende planktonorganismer.
Figur 9. En havbunn dekket av flere arter med hvite, kolonidannende Bryozoa (mosdyr). En lyserød sammentrukket bløtkorall (Alcyonacida) innen familien av blomkålkoraller (Nephtheidae) har tatt bolig midt i Bryozoaskogen.
Dette var noen smaksprøver fra de registreringene som vi har gjort i de første 30 timene av høsttoktet med MAREANO. Det gjenstår 288 timer ennå. Mye spennende er i vente for de 14 travle MAREANO folkene samt 3 MAREANO gjester om bord som, vha vaktskifter, jobber døgnet rundt. Vi kommer tilbake med flere nyheter fra bunnen senere.
