Marine landskap

I vår kartlegging defineres landskap som "større geografiske områder med enhetlig visuelt preg". I henhold til NiN skal landskapsenheter være flatedekkende og ikke overlappe hverandre, og hver enhet må være stor nok til å kunne kartlegges i målestokk 1:500 000. Det betyr at ethvert punkt skal klassifiseres som tilhørende ett enkelt landskap. Hittil er 10 ulike landskapstyper blitt påvist i områder kartlagt av Mareano.

Med utgangspunkt i batymetridata kan man bestemme hvilke områder som skal klassifiseres som for eksempel sletteland, kontinentalskråning, marin dal og strandflate. For at grensene skal kunne trekkes opp på en måte som er reproduserbar og mest mulig tolkningsuavhengig, har vi kommet fram til en GIS-basert metode som benytter lavoppløselige dybdedata og parametere som kan hentes ut direkte fra disse.

Eksempler på kartlagte landskapstyper: 

• Strandflate. Den krystallinske plattformen som karakteriserer store deler av norskekysten, og som skiller seg tydelig fra den sedimentære kontinentalsokkelen i oppbygning og topografi. 
• Kontinentalskråning. Overgangssonen mellom kontinentalsokkel og dyphav. Flere steder gjennomskjæres den av større og mindre marine gjel.
• Marin dal. Nedskåret i kontinentalsokkel og strandflate og et resultat av konsentrert breerosjon under istidene.
• Fjord. Overfordypede erosjonsformer som skjærer seg inn i landet, og som avsluttes av en terskel.
• Dyphavsslette. Starter ved foten av kontinentalskråningen og omfatter alle dyphavsområder med lavt relieff.
• Kontinentalsokkelslette. "Restlandskapet" på kontinentalsokkelen, der relieffet er overveiende lavt, men der det likevel forekommer områder som har morfologiske likhetstrekk med andre landskapstyper (særlig grunne marine daler.)
• Marint fjell-landskap. Havbunnsområder med høyt relieff. I norske havområder finnes denne landskapstypen i hovedsak langs midhavsryggene.

For å bestemme grensene mellom de ulike landskapstypene er det spesielt fire parametere som brukes:

• Relativt relieff. Dette er et mål på høydevariasjonen innenfor et område. Til landskapskartlegging brukes et nabolag på 1 km², og 50 m relativt relieff per km² regnes som øvre grense for slettelandskap
• Helningsvinkel. Beregnes ut fra høydeforskjellen mellom tilgrensende celler i et raster.
• Terrenguro. Beskriver graden av lokal topografisk variasjon. Det finnes flere GIS-verktøy som vil fange opp dette, blant annet krumningsanalyse. Innen landskapskartlegging brukes terrenguro spesielt til å skille den krystallinske strandflaten fra sedimentær kontinentalsokkelslette.
• "Relativ posisjon" (bathymetric positioning index, BPI). Angir om et punkt ligger høyere eller lavere enn gjennomsnittet av et nabolag på en bestemt størrelse. Ved å velge et stort nabolag får man fram de store trekkene i landskapet (som marine daler og gjel), mens mindre nabolag vil tydeliggjøre mer lokale terrengvariasjoner.

Ved å kombinere disse parameterne på ulike måter i GIS lar det seg gjøre å identifisere alle de aktuelle landskapene automatisk. Det vil imidlertid fortsatt være behov for noe tolkning når grensene skal digitaliseres på detaljnivå. Det ferdige landskapskartet går inn som en del av MAREANOs naturtypekartlegging, men har også andre bruksområder.