Figur 1. Vi har uvanlig strømstille hav og rolig sjø på ett av norskekystens mest utsatte steder. Stedet ligger nord vest for Trænajupet og kalles Nordland VI.
De gode forholdene er avgjørende for at vi kan filme og samle inn prøver fra dyp ned til 2400m i et farvann som ellers er kjent for sterke strømmer og vanskelige arbeidsforhold.
Vi pustet lettet ut da videoriggen Campod sto godt parkert på den dypeste stasjon på dette toktet. Pga lite strøm men mye løste sedimenter som ble virvlet opp, tok det 20 minutter før et dyphavssamfunn av langstilkede sjøliljer (enten Rhizocrinus sp. eller Bathycrinus sp., figur 2) åpenbarte seg.
Figur 2. Et dypdykk til 2400m avslørte sjøliljer på stilk. Disse er enten Rhizocrinus sp. eller Bathycrinus sp.
Ute i det svarte havet så vi en Comatulida-lignende sjølilje uten stilk. Den brukte armene sine til å svømme gjennom vannet (figur 3), og forsvant til slutt ut i mørket. Sett fra bunnen må Campoden ha sett ut som en liten lyskule i et kolossalt stort og svart hav. Spenningen var høy blant de som satt på videorommet om bord på G.O. Sars. Alle strakte hals mot monitoren for å få med seg hva som skjedde 2400 meter under. Det er ingen mangel på innlevelse, engasjement og lærelyst blant personalet. Personen som styrer kameraet ramser opp artsnavn og dyregrupper på de dyrene som viser seg på monitoren, og geologen angir sedimenttype og geologiske severdigheter, trålspor og sandbølger.
Figur 3. En svømmende sjølilje, som kanskje er en Comatulida sp. Den ble observert på 2311m dyp.
Log-fører taster kontinuerlig inn alle opplysninger på PCen i et program vi kaller campod-loggeren. Mens vi sto parkert med Campoden på havbunnen så vi også en rød Bathycaris-reke som satt på fremsiden av en forhøyning i sedimentet mens en Comatulida-sjølilje satt på den andre siden (figur 4).
Figur 4. Dypdykket på ca 2400m avslørte en reke med navnet Bathycaris sp. samt en sjølilje (kanskje en Comatulida) som gjemmer seg bak sedimentpilaren midt i bildet slik at det kun er 5 hvite armer som stikker frem.
En annen rød Bathycaris reke (figur 5) svømte inn i synsfeltet vårt og landet på havbunnen. På ryggen hadde den en klase bestående av hvite kuler. Vi så flere slike reker med lignende hvite klaser på ryggen mens vi filmet langs en 700 meter lang linje. Andre typiske dyphavsdyr i dette område var en sjøgris (Elpidia sp., figur 6) som beveget de bein-lignende sugeføttene en etter en.
Figur 5. En Bathycaris reke som gjør klar til landing. De hvite kulene som sitter på ryggen ble observert på flere reker av samme art.
Figur 6. En dyphavs-sjøpølse (Elpidia sp.) fra dyregruppen pigghuder (Echinodermata, Holothuroidea) hvor sjøstjerner, sjøliljer, kråkeboller og slangestjerne også hører til. Hos denne, og andre dyphavs-sjøpølser er sugeføttene blitt forstørret og brukes som bein til at gå rundt på havbunnen med. På norsk blir denne kalt sjøgris.
Onsdag 29. september er første halvpart av høstens MAREANO-tokt slutt. Flere av oss som er om bord skal reise hjem. Vi takke for oss for denne gang, og ønsker alle som skal delta videre lykke til.
