Det dypeste området som blir undersøkt på høstens
MAREANO-tokt ligger på 2400 m dyp på Nordland VI sørvest for
Lofoten. Vi opplever et uvanlig strømstille hav og rolig sjø her
nordvest for Trænajupet, et av norskekystens mest utsatte
steder.
Figur 1. Vi har uvanlig strømstille hav og rolig sjø på ett av
norskekystens mest utsatte steder. Stedet ligger nord vest for
Trænajupet og kalles Nordland VI.
De gode forholdene er avgjørende for at vi kan filme og samle
inn prøver fra dyp ned til 2400m i et farvann som ellers er kjent
for sterke strømmer og vanskelige arbeidsforhold.
Vi pustet lettet ut da videoriggen Campod sto godt parkert på
den dypeste stasjon på dette toktet. Pga lite strøm men mye løste
sedimenter som ble virvlet opp, tok det 20 minutter før et
dyphavssamfunn av langstilkede sjøliljer (enten Rhizocrinus
sp. eller Bathycrinus sp., figur 2) åpenbarte seg.
Figur 2. Et dypdykk til 2400m avslørte sjøliljer på stilk. Disse
er enten Rhizocrinus sp. eller Bathycrinus sp.
Ute i det svarte havet så vi en Comatulida-lignende
sjølilje uten stilk. Den brukte armene sine til å svømme gjennom
vannet (figur 3), og forsvant til slutt ut i mørket. Sett fra
bunnen må Campoden ha sett ut som en liten lyskule i et kolossalt
stort og svart hav. Spenningen var høy blant de som satt på
videorommet om bord på G.O. Sars. Alle strakte hals mot monitoren
for å få med seg hva som skjedde 2400 meter under. Det er ingen
mangel på innlevelse, engasjement og lærelyst blant personalet.
Personen som styrer kameraet ramser opp artsnavn og dyregrupper på
de dyrene som viser seg på monitoren, og geologen angir
sedimenttype og geologiske severdigheter, trålspor og
sandbølger.
Figur 3. En svømmende sjølilje, som kanskje er en Comatulida
sp. Den ble observert på 2311m dyp.
Log-fører taster kontinuerlig inn alle opplysninger på PCen i
et program vi kaller campod-loggeren. Mens vi sto parkert med
Campoden på havbunnen så vi også en rød Bathycaris-reke som satt på
fremsiden av en forhøyning i sedimentet mens en
Comatulida-sjølilje satt på den andre siden (figur 4).
Figur 4. Dypdykket på ca 2400m avslørte en reke med navnet
Bathycaris sp. samt en sjølilje (kanskje en Comatulida)
som gjemmer seg bak sedimentpilaren midt i bildet slik at det kun
er 5 hvite armer som stikker frem.
En annen rød Bathycaris reke (figur 5) svømte inn i
synsfeltet vårt og landet på havbunnen. På ryggen hadde den en
klase bestående av hvite kuler. Vi så flere slike reker med
lignende hvite klaser på ryggen mens vi filmet langs en 700 meter
lang linje. Andre typiske dyphavsdyr i dette område var en sjøgris
(Elpidia sp., figur 6) som beveget de bein-lignende
sugeføttene en etter en.
Figur 5. En Bathycaris reke som gjør klar til landing. De
hvite kulene som sitter på ryggen ble observert på flere reker av
samme art.
Figur 6. En dyphavs-sjøpølse (Elpidia sp.) fra
dyregruppen pigghuder (Echinodermata, Holothuroidea) hvor
sjøstjerner, sjøliljer, kråkeboller og slangestjerne også hører
til. Hos denne, og andre dyphavs-sjøpølser er sugeføttene blitt
forstørret og brukes som bein til at gå rundt på havbunnen med. På
norsk blir denne kalt sjøgris.
Onsdag 29. september er første halvpart av høstens MAREANO-tokt
slutt. Flere av oss som er om bord skal reise hjem. Vi takke for
oss for denne gang, og ønsker alle som skal delta videre lykke
til.
Hilsen fra toktleder og forsker Dr. Lis Lindal
Jørgensen
