Miljøkjemi og forureining

Miljøgifter kan vere tungmetall, organiske miljøgifter som PAH eller PCB, eller radioaktive stoff. Mange av desse bindingane finst også naturleg i havet, av og til i høge konsentrasjonar. Ein må derfor vite bakgrunnsnivåa før ein kan påvise forureining, og ein viktig del av miljøkjemiske undersøkingar er ei kartlegging av naturlege nivå av miljøgifter i dei områda som ikkje er forureina.

Nedlastbar informasjon om kjemidata finn du her  

Tungmetall 

Omgrepet tungmetall inkluderer alle metalliske grunnstoff med høg eigenvekt. Tungmetall er naturlege bestanddeler av jordskorpa, og førekjem i varierande konsentrasjonar i dei fleste naturmaterial. Mange er giftige, sjølv i lave konsentrasjonar. Tungmetall har tendens til bioakkumulasjon, det vil seie at konsentrasjonen i ei organisme kan auke i forhold til konsentrasjonen i omgivnadene. På den måten kan unormalt høgt innhald av tungmetall i det marine miljø ha ei skadeleg verknad på marine biota og menneske som et sjømat. 

Menneskeskapte kjelder for tungmetall 

Det finst mange menneskeskapte kjelder til tungmetall, blant anna gruver, smelteverk, kraftverk som bruker kol, brunkol og olje, kloakkanlegg og meir diffuse kjelder som eksos frå bilmotorar. Flyktige tungmetallforbindingar, og tungmetall som enkelt binder seg til luftborne partiklar, kan spreie seg over svært store område. Tungmetall kan bli sleppte ut i vassdrag gjennom forvitring forsterka av sur nedbør. Tungmetall kan transporterast ved hjelp av rennande vatn i oppløysing, eller bunden til partiklar eller organisk materiale. Til slutt vil metalla hamne i det marine miljøet, der dei kan avsettast i finkorna, blaute sediment.  

Bly, kvikksølv, arsen, barium og nikkel i norske havområde

Norske havområde mottar mange forskjellige tungmetall. Nivåa er avhengige av kjeldene, både naturlege og menneskeskapte.

Bly og kvikksølv finst i lave konsentrasjonar i marine sediment i Norskehavet og Barentshavet. Daterte sedimentkjernar viser likevel at både bly og kvikksølv har auka sine konsentrasjonar med 200–300 % frå eit naturleg bakgrunnsnivå. Denne auken har skjedd dei siste 100–150 åra og skuldast primært bruken av fossile energikjelder, som kol og blyhaldig bensin. Denne auken ser vi stort sett i alle analyserte sedimentkjernar i Norskehavet og Barentshavet, og kan forklarast med langtransport frå diffuse kjelder, spesielt frå industrialiserte deler av verda (Europa og Nord-Amerika). Transport har vore gjennom luft og med havstraumar. Auka nivå av spesielt kvikksølv og bly viser at forureina stoff inkludert tungmetall blir transportert over store avstandar og kan derfor ikkje tilskrivast lokale kjelder.

Mikroplast i havet

Mikroplast er definert som plast frå 0,05 mm (50 µm) til 5 mm. (Andrady 2011).

Mikroplast kan vere til stades i sedimenta som primære partiklar, altså partiklar som er opphavlege og produsert som del av eit produkt, for eksempel hudpleieprodukt som skrubbekrem med polyetylenpartiklar.

Mikroplast kan ein òg finne i sediment etter nedbryting av større plastgjenstander til mindre partiklar gjennom lyspåverknad, fysisk eller kjemisk nedbryting.

Plasten vil bli i miljøet i svært lang tid, inntil fleire hundre år, avhengig av plasttype.

I Mareano er det brukt sedimentkjerner til analyse, der fleire av kjernene er daterte. Mikroplast er analysert på overflateprøver tatt frå sedimentkjerner, og det er så langt funne mikroplast i varierande konsentrasjonar i samtlege analyserte prøver.

Effekten av mikroplast på organismar er ennå ikkje godt kjent, men mikroplast kan kanskje binde til seg andre miljøgifter, som da blir med ned på havbotnen. Mikroplast, som er tungt nedbrytbart, kan «erstatte» mat som fisk og dyr som lever på botnen treng for å leve.

Andre moglege effektar av mikroplast kan vere at den trenger gjennom tarmveggen inn i vevet. Ytterlegare nedbryting av mikroplast til nanoplast er også ein mogleg mekanisme, og effektane av nanoplast er heller ikkje godt kjente.

• Data om mikroplast finst i kjemidatabasen
• Rapportering av mikroplastresultat finst som rapportar

PAH og andre hydrokarboner

PAH 

I Mareano-programmet utgjør polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) den viktigste typen organiske miljøgifter som analyseres. PAH består av to eller flere aromatiske ringer og har lav vannløselighet. PAH er derfor i liten grad løst i vannmassene, men knyttet til ulike typer partikler som for eksempel organiske kolloider eller mineralpartikler. Alle PAH er lipofile (løses lett i fett) og kan bioakkumuleres (hopes opp) i mange marine organismer. Eksponering til PAH kan føre til forskjellige skader, siden flere PAH er giftige og kreftfremkallende. I marine sedimenter kan PAH bli bevart i lang tid, og man kan studere trendene i tilførsel av PAH ved å analysere sedimentkjerner.

Kilder for PAH

PAH kan stamme fra forskjellige kilder, både naturlige og menneskeskapte. Pyrogene PAH dannes som resultat av forbrenning (f.eks. skogbrann), petrogene PAH dannes i fossiler (f.eks. olje), biogene PAH oppstår i biologiske prosesser (f.eks. mikrobiell aktivitet). Varierende PAH kan ha industri som kilde.

Siden det kan være vanskelig å skille mellom de ulike kildene i miljøprøver, studerer man karakteristiske PAH-forbindelser i prøvene. Høye nivåer av enkelte PAH-indikatorforbindelser eller grupper av forbindelser kan tyde på én eller flere bestemte kilder. Naftalen, fenantren og dibenzotiofen, sammen med enda større mengde av deres alkylerte homologer, peker på petrogen (oljerelatert) opprinnelse av PAH. Tyngre PAH, som pyren, fluoranten og benzo[a]pyren, er typisk pyrogene, og pyrogen opprinnelse kan videre bekreftes ved å studere forholdet mellom mer eller mindre termisk stabile PAH, som for eksempel fenantren og antracen. Høye nivåer av enkelte naturlige forbindelser, som f.eks. perylen, peker på biogen opprinnelse.

Miljødirektoratets tilstandsklasser

Miljødirektoratet har utarbeidet et eget klassifiseringssystem for nivåene av enkelte PAH-forbindelser i marine sedimenter, delvis basert på internasjonalt etablerte systemer for miljøkvalitetsstandarder (Environmental Quality Standards, EQS). En av disse PAH-forbindelsene, benzo[a]pyren, vurderes som spesielt viktig, siden den er sterkt kreftfremkallende. Ifølge Miljødirektoratets klassifisering, vurderes nivåene av benzo[a]pyren i sedimenter langs en skala fra Klasse I, «Bakgrunnsnivå», til Klasse V, ”Omfattende akutt toksisk effekt”. Miljødirektoratets klassifisering er imidlertid utviklet for fjord- og havneområder, og kan ikke uten videre brukes direkte i åpent hav.

THC

Totale hydrokarbon nivåer (engelsk ”total hydrocarbon contents”, THC) i sedimentene undersøkes også i miljøstudier. Dette gir et generelt bilde av hydrokarboninnhold i det studerte området, der både PAH, monoaromatiske hydrokarboner, alkaner og sykloalkaner er tatt med. THC har svært mange mulige kilder, men forhøyete THC-nivåer kan peke på et oljeutslipp i området. Det er ikke etablert tilstandsklasser for THC i sediment.

Nivåer av hydrokarboner i Norskehavet og Barentshavet

Det er generelt svært lave konsentrasjoner av hydrokarboner (både PAH og THC) i Norskehavet og størstedelen av Barentshavet. Det er registrert noen forhøyede verdier av PAH enkelte steder, men også der er nivåene ganske lave. I det nordvestlige Barentshavet, derimot, er det observert markert høyere nivåer av hydrokarboner (særlig petrogene PAH) enn ellers i havet. Nivåene øker mest ved siden av Svalbard, og skyldes naturlige forekomster av fossile hydrokarboner i dette området.

Persistente organiske miljøgifter

Persistente organiske kjemikalier (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs) har som regel industri og annen menneskelig aktivitet som kilde. Kjemikaliene kan være produsert i store mengder og ender opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene.

Typiske egenskaper for disse kjemikaliene er at:

• de er lite nedbrytbare i naturen og forblir i miljøet i lang tid
• de har lav vannløselighet og høy fettløselighet
• de tas opp og anrikes i marine næringskjeder
• de er giftige, kan være skadelig for mennesker og dyr

Flere av disse stoffene har vært lenge i bruk som plantevernmidler, flammehemmere, m.m., men har vært forbudt for produksjon og bruk i de siste tiårene. Likevel kan man fortsatt finne spor av disse forbindelsene i miljøet på grunn av deres persistens.

Havforskningsinstituttet utfører analyser av klorerte organiske miljøgifter, inkludert klorerte bifenyler (PCB) og pesticidene diklordifenyltrikloretan (DDT), heksaklorsykloheksan (HCH), heksaklorbenzen (HCB), trans-nonaklor, dieldrin; bromerte flammehemmere av type PBDE (polybromerte difenyl etere); og alkylfenoler, alkylfenol etoksylater og bisfenol A. Det er utviklet tilstandsklasser for flere av disse stoffene hos Miljødirektoratet.

Nye organiske miljøgifter

Såkalte nye miljøgifter (engelsk: Emerging contaminants) er de siste tiårene blitt vurdert å kunne utgjøre et potensielt miljøproblem. Det mangler regulering, nasjonalt og internasjonalt, for de fleste av disse stoffene, og det er derfor viktig å kunne påvise omfanget av problemet som grunnlag for å oppnå forsvarlig bruk og håndtering av stoffene. Problemet er størst først og fremst i belastede kystområder nær havner og industrielle områder, men også åpent hav kan bli påvirket av de nye miljøgiftene gjennom langtransporterte tilførsler. Miljødirektoratet har tilstandsklasser for enkelte av disse forbindelsene.

Mareano-programmet har siden 2016 begynt å samle data om følgende grupper av nye organiske miljøgifter:

PFAS er en gruppe fluoralkylerte forbindelser som er svært persistente i miljøet, og mistenkes å kunne ha negative helseeffekter både for mennesker og andre levende organismer. De produseres for bruk i en rekke ulike produkter, blant annet som flammehemmere i brannskum. Spormengder av enkelte PFAS-forbindelser er funnet i marine sedimenter fra norske arktiske strøk.

Klorparafiner er persistente forbindelser som kan tas opp og akkumuleres av biota. De er toksiske og kreftfremkallende. De brukes som tilsetninger til materialer ved høytemperaturprosesser, til maling, som flammehemmere, m.m. Man skiller mellom kortkjedete klorparaffiner (SCCP), mellomkjedete klorparaffiner (MCCP) og langkjedete klorparafiner (LCCP).

Fosfororganiske forbindelser brukt som flammehemmere (engelsk: Phosphorus Flame Retardants, PFR) er en stor gruppe forbindelser med forskjellige kjemiske egenskaper. Noen av disse stoffene er persistente i marint miljø og kan være meget toksiske for marine organismer.

Siloksaner er en gruppe organiske forbindelser som brukes bl.a. i kosmetikk og kommer derfor ut i det marine miljø blant annet med avløpsvann. Enkelte siloksaner har vært vurdert som persistente og toksiske.

Dekloraner er meget persistente halogenerte miljøgifter som brukes som flammehemmere, eller oppstår som urenheter i hovedproduktet, dekloran pluss (engelsk: Dechlorane Plus).