Aktive gassoppkommer på kontinentalsokkelen er ofte assosiert med lekkasjer fra underliggende olje- og gassreservoarer, gass fanget under gasshydrater, tining av gasshydrater, eller serpentinisering av ultramafiske bergarter. Serpentinisering oppstår når kaldt sjøvann reagerer med de varme mantelbergartene som kommer opp langs store forkastninger i havbunnen.
Gassoppkommer er ofte sammenfallende med geologiske strukturelementer, som for eksempel forkastninger, hvor gass fra olje- og gassreservoarer lekker ut. Gassen kan danne pockmark, altså groper i havbunnen, hvis sedimentene består av slam og/eller sand.
Gassen som siver ut i norske havområder er for det meste metan. Mange steder er det dannet metanrelaterte karbonatskorper, som gir bevis for omfattende gasslekkasjer tidligere i den geologiske historien. Dyresamfunn som får næring fra gassen - kjemosyntetiske samfunn - er ofte knyttet til gassoppkommer, og kan danne spesielle habitater sammen med karbonatskorpene.
Metanutsiving har også blitt foreslått å bidra betydelig til det globale karbonbudsjettet, og tining av gasshydrater kan gi opphav til ustabil havbunn og skred. Registreringene kan blant annet anvendes som underlag i sårbarhetsanalyser, habitatkartlegging, beregning av karbonbudsjett, og i forbindelse med installasjoner på sjøbunnen. Naturtypen M11 Kaldt gassoppkomme kan identifiseres basert på registreringene gjort her.
Mareano-programmet har kartlagt mer enn 5000 gassoppkommer (2025). Gasslekkasjer fra havbunnen kan oppdages ved å sende lydbølger i en vifte ned mot havbunnen ved hjelp av multistråleekkolodd. Naturlige gasslekkasjer vil ofte framstå som «fakler», som kan gjenkjennes og klassifiseres.
En vitenskapelig beskrivelse er gitt i denne artikkelen: Gas seeps in Norwegian waters – distribution and mechanisms
