Publisert: 23.04.2009 Oppdatert: 24.10.2019
Andre del av Mareanos vårtokt med G.O. Sars har vært i gang i fire døgn allerede. Været er ustabilt med storm i perioder. Så langt har omlag halvparten av toktet gått tapt på grunn av ruskevær. Lavtrykkene avløser hverandre og gir oss kun korte perioder med arbeidsforhold.
Disse dagene har vi oppholdt oss i kontinentalskråningen nord på Eggakanten rundt 72 grader nord. Etter å ha kartlagt livet på bunnen på fem tidligere Mareanotokt i havområder mellom Lofoten og Tromsøflaket, begynner vi å kjenne igjen noen av de naturtypene vi ser: slangestjernesamfunn, sandig mudderbunn med spredte forekomster av ulike glassvamper, og ikke minst områder med store tettheter av de facinerende medusahodene. Disse fant vi på steinete rygger med sterk strøm, i samme miljø og på samme dyp (ca 800 m) som ute på skråningen i Nordland VII-området (høsttoktet 2008). Denne arten medusahode er en av de to arktiske artene (Gorgonacephalus eucnemis eller G. arcticus). Heldigvis fikk vi opp et fint eksemplar i en bomtrålprøve slik at vi kan få den artsbestemt i labben senere.
Medusahodet er en slangestjerne med mange forgrenete bein. Den
står i områder med strøm og filtrerer plankton fra vannet.
Men, vi finner da også litt nytt innimellom. På forrige del av dette toktet ble det filmet en korall som ikke tidligere har vært rapportert fra norske områder. Slekten den tilhører er Radicipes, men hvilken art det er, er ikke sikkert foreløpig. Denne korallen er en hornkorall, og hører altså til samme gruppe som sjøtre og risengrynkorall. Radicipes skiller seg fra våre andre hornkoraller ved at den ikke har noen grener. Den er eiendommelig med sin spiraliserte form, noe som har fått amerikanske forskere til å kalle den pigtail corals.
Radicipes er en slekt av hornkoraller som ikke har vært
registrert i norske farvann før. Denne ble funnet på flere
lokaliteter i skråningen i et rasområde som heter
Bjørnøyaraset.
I natt kom vi inn i et område helt dominert av den rørbyggende børstemakken Notria conchylega. Denne makken bygger flate rør av små stein og trekker seg over sandbunnen med små rykk.
Slangestjerner er ikke akkurat en dyregruppe som vi forbinder med fart og spenning, men denne gangen fikk vi endret på denne forestillingen. Plutselig samlet en hel flokk seg med stort hastverk. De dannet en klynge på rundt 20 individer og var hele tiden i bevegelse. Mange av slangestjernene var uvanlige ved at de hadde en forhøyning på ryggen i stedet for den vanlige flate formen. Men så med ett bestemte de seg for å forlate hverandre. Om denne adferden var knyttet til reproduksjon eller fødeopptak er vanskelig å si for oss. Det blir en del tilfeldige men artige observasjoner av adferd når campoden (videoutstyr) står i ro på bunnen og skanner over det omlag seks kvadratmeter store området som er opplyst foran kameraet. Vi ser hvordan små krepsdyr går rundt på lange tynne bein og leter etter mat, og noen jaktsener blir det også en sjelden gang.
Amphipoden Cleippides sitter nesten alltid oppe på en
stilk på bunnen. Her sitter den på en glassvamp, andre ganger kan
det være en børstemark.
Mens vi står slik i ro på bunnen med videoriggen Campod, måler vi strømmen med en sonde som også måler temperatur, saltholdighet og partikkelinnhold i vannet en meter over bunnen. Disse dataene vil etter hvert gi oss et bilde på hvordan havbunnsformasjonene styrer strømforhold og transport av vannmasser lokalt. Disse resultatene er verdifulle for oseanografene som modellerer havstrømmene nær bunnen.
En isgalt som ble filmet på rundt 800 m dyp.
Men, akkurat nå er det ikke mye mer å gjøre enn å vente på bedre vær.
Hilsen toktleder Pål