I dyphavet ved Svalbard

Stormen har lagt seg, og vi har hatt en hektisk og sammenhengende arbeidsperiode vest for Spitsbergen, fra tidlig søndag morgen, og selvsagt gjennom hele døgnet. Vi er inndelt i to vaktlag som jobber 12 timer i døgnet. Hvert lag består av to maringeologer eller kjemikere, tre marinbiologer og en dataingeniør. Alle deltar når bildene fra videoriggen overføres fra havbunnen til TV-skjermene om bord samtidig som navn på bunntyper og bunndyr "ropes ut" og fortløpende tastes inn i Mareanos loggprogram. Sammen med detaljerte terrengkart fremskaffet av Kartverket, blir alle bunndata koblet sammen ved hjelp av avanserte dataprogrammer. Resultatet er bl.a. kart over hvilke naturtyper, eller biotoper, som finnes hvor. Ved hjelp av data fra multistråleekkolodd og miljødata, modelleres naturtyper også mellom de stedene hvor vi har samlet inn prøver og tatt videoopptak.

Geologer, kjemikere og biologer i full konsentrasjon om bord i forskningsskipet G.O. Sars under overføring av video fra havbunnen i sokkelskråningen vest av Svalbard.

Geologene om bord sperret opp øynene da de så noe som lignet et rosa bunndyr på hele 1000 meters dyp i Svalbards kontinentalsokkelskråning. Rødlige og rosa sjøstjerner har vi nemlig sett mange av under Mareano-toktene. Men etter en nærmere titt på TV-skjermen var det ikke tvil om at dette er en rosa stein! Steinen kan ha en geologisk kompleks historie. Den ble sannsynligvis erodert fra fjellgrunnen på Svalbard av isbreer og transportert med isen til ytre kontinentalsokkel. Derfra er steinen sannsynligvis transportert med et undersjøisk jordskred til dypere vann. Steinen kan være av vulkansk opprinnelse og ha navnet rhyolitt, men sikre kan vi ikke være uten en fysisk prøve av den.

 
Geologene fra NGU, Valerie Bellec, Chantel Nixon og Nicole Baeten, fikk øye på en om lag 20 cm stor, underlig rosa stein på 1000 m dyp. På avstand lignet den et rødlig bunndyr, og ser du nærmere etter har steinen til og med to "øyne".

Et fellestrekk ved bunnmiljøet i begge arealboksene (se figur) er at flatene på kontinentalsokkelen består av mudderbunn med grus og steiner med stort sett samme type fauna. Her består vannmassene av forholdsvis varmt atlanterhavsvann der vi målte temperaturer på 3-4 grader. Her har vi sett flere arter sjøstjerner og sjøanemoner som opptrer som rovdy, samt grupper som glassvamper, sekkdyr og kronmark som fanger opp eller filtrerer sjøvannet for å få tak i næring. En spesiell type kronmark, Filigrana (børstemarkfamilien Serpulidae), var særlig dominerende på sokkelflatene i den nordligste arealboksen. Marken danner små "rev", som igjen gir skjul og næringstilgang for mindre organismer. I likhet med representanter for de øvrige nevnte dyregruppene, har Mareano også registrert Filigrana på sokkelen utenfor norskekysten.

Arealboksene som skal kartlegges på eggakanten vest og sør for Svalbard.

I de kalde arktiske vannmassene på 900–1000 meters dyp, der vi målte temperaturer ned til minus 0,8 grader, var det dels tette forekomster av slangestjerner til tross for vanligvis begrenset mattilgang på dette dypet. Imidlertid så vi marin snø ved bunnen, som består av en stor andel organisk stoff som kladder seg sammen i "snøflak" dannet nær overflaten, og som tilfører dyphavet næring. Også slangestjernen medusahode (Gorgonocephalus), som skiller seg ut ved fra andre slangestjerner ved et komplisert nettverk av fangarmer, opptrådte med mange individer på dypvannet. Medusahodet er typisk for de arktiske vannmassene som finnes dypere enn 700–800 meter på sokkelskråningen også utenfor norskekysten. Det er ellers tydelig at strømmene i den sørlige arealboksen er sterkere enn i den nordlige. Sterk strøm forhindrer at finere partikler synker ned på bunnen slik at grovere sedimenter og stein fremstår. Det var derfor mye stein i den sørlige arealboksen, der dyregrupper som må ha fast underlag trives, gjerne filtrerende organismer som fanger matpartikler direkte fra bunnvannet.

Den iøynefallende miljøforskjellen i bunnmiljøet mellom sokkelflatene og ned til om lag 800 meters dyp var imidlertid menneskeskapte. På 400–800 meters dyp var det dels sammenhengende områder med dype trålspor stor sett uten synlig fauna. Dessverre ble det, riktignok kun i ett tilfelle, registrert stålwire på bunnen, som må karakteriseres som avfall og forsøpling.

Børstemarken Filigrana danner små "rev" av kalkrør som gir skjul for andre organismer. Dyrene livnærer seg ved å filtrere sjøvann for å få tak i næringspartikler.

Tang fra fjære på 1000 meters dyp i eggkakanten utenfor Svalbard! Det høres utrolig ut, men flere har tatt til orde for at fjæretang kan rives løs av bølger og vind og bidra til å tilføre næringsstoffer til bunnmiljøet i åpent hav.  

Dette er i sannhet geologisk-biologiske samarbeid!

Slangestjerner trives godt på om lag 1000 meters dyp. Her sammen med kolonidannende sekkdyr.

 
En meterlang stålwire dukket opp foran kameralinsen på 600 meters dyp i et område der det var betydelig tetthet av trålspor.

Flere dagbøker fra toktet: