Under filming med videoriggen campod på MAREANO-toktene svømmer det ofte fisk forbi. Mens noen blir tiltrukket av lyskasterne på riggen og er nysgjerrige på campoden, kommer andre for å fange krill og andre små byttedyr som er tiltrukket av lyset.
Dyphavsfisken uer er den arten vi ser oftest på MAREANO-opptakene. Ofte ligger den skjult i hvile bak en stein, i en svamp eller direkte på havbunnen. Uer har en rødlig farge, den kan bli over 60 år, og i motsetning til de fleste andre fisker som legger egg, føder ueren levende unger. Det er tre ulike arter uer i norske farvann: vanlig uer (Sebastes marinus), lusuer (Sebastes viviparus) og snabeluer (Sebastes mentella).
Øverst til høyre ligger en uer og hviler på en svamp, en kjent posisjon vi ofte ser uerene i.
Utenom uer, er det sei som observeres oftest på opptakene. Den følger som regel etter campoden under hele transektet og spiser plankton og krepsdyr som blir tiltrukket av lysene på campoden. Sei (Pollachius virens) er en vanlig fisk i Norge og en viktig matfisk.
Sei svømmer rundt videoriggen og spiser plankton og krepsdyr som blir tiltrukket av lysene. Midt i bildet skal en sei akkurat til å spise et krepsdyr, og nederst til høyre undersøker en annen sei havbunnen.
En annen vanlig gjest er havmusen (Chimaera monstrosa) som kommer svevende gjennom vannet med de vingeformede brystfinnene. Havmusen er en vanlig fisk langs norskekysten og tilhører fiskegruppen bruskfisk noe som betyr at skjelettet består av brusk og ikke bein. Havmusen er lett gjenkjennelig med ett gnagerlignende hode, den grønne linsen i øyet og den lange tynne muse/rotte halen. I 1758 ga Carl von Linné havmusen det latinske navnet Chimaera monstrosa. Den er oppkalt etter fabeldyret Kimæren, et ildsprutende tohodet uhyre fra gresk mytologi som hadde halen til en slange, ryggen og hodet til en geit og hode og kroppen til en løve.
Havmusen svømmer nysgjerrig forbi kameraet og følger ofte campoden en lengre periode. Her ser vi hele havmusen med den karakteristiske muse/rotte lignende halen.
For ett par dager siden så vi for første gang en stor hai på kameraet. Mest sannsynlig er dette en håbrann (Lamna nasus) som kan bli opp mot 3,5 m lang og veie opp til 230 kg. På 1800-tallet var håbrann en ufisk i Norge og ble ansett som en pest og en plage for fiskere da den spiste fisk stående i garn. Håbrannen satte seg som oftest også fast i garnene og rullet seg rundt for å komme løs, noe som førte til ødelagte garn og redskap. Etter første verdenskrig ble håbrannen kommersielt fisket helt fram til årtusenskiftet på grunn av det velsmakende kjøttet, men nå er den fredet. Håbrannen er ikke ansett som farlig for mennesker, og spiser annen fisk som sild, makrell, torsk og sei.
Oppe til venstre svømmer haien nysgjerrig foran kjørekameraet på videoriggen. Kart over ulike MAREANO-stasjoner.
