Halvveis i del 2 av høstens tokt har vi beveget oss mellom
nedre del av kontinentalskråningen (2720 m) og de grunne bankene
utenfor Lofoten.
Av Leif Rise (NGU), Liv Plassen (NGU), Lene Buhl-Mortensen
(Havforskningsinstituttet), Tor E. Finne (NGU)
Figur 1. På en stasjon (R481) på 2700 m dyp var det stedvis mye
stein og blokk, delvis bevokst med svamper. Avstanden mellom de
røde prikkene fra laseren på bildet er 10 cm. Hadde det ikke vært
for det sandige slammet, kunne en tro at videobildet var fra en av
de grunne bankene.
Bunnen på de store dyp består først og fremst av et gråbrunt
sandig slam. Store hvite foraminiferer er lett synlige på video, og
bunnprøver viser at opp til 50% av silt- og finsandfraksjonen
består av mikroorganismer. Spredte grus og steinfragmenter
forekommer, sannsynligvis droppet fra drivende isfjell. Dette tyder
på at det er lav sedimentasjonshastighet i disse dype områdene. De
få steinene tilbyr stabilt underlag for svamper og andre
fastsittende dyr som ellers ikke kan leve her.
Figur 2. Topasprofil mot en kanal hvor stasjon R481 var
plassert. Legg merke til at det øvre opp til 30 m tykke
sedimentlaget er erodert bort i kanalen.
På et av videotransektene på dypet (stasjon R481), i bunnen av
en kanal ned skråningen, var det flere partier med overraskende mye
stein og blokk (Figur 1 og 2). De detaljerte dybdekartene tyder på
at det har vært aktiv bunntransport i kanalen fra et 200 m dypt
gjel som ligger mellom 500 m og 1000 m vanndyp (Figur 3). Like
nedenfor der gjelet forsvinner, er helningen mindre. Her er det
avsatt tykke lagdelte sedimenter, den såkalte Lofoten-konturitten
(Figur 4). Disse sedimentene er transportert med
Atlanterhavs-strømmen som følger skråningen mot nord. Kanalen er
lite tydelig i dette flatere partiet, noe som tyder på at avsetning
fra de langsgående strømmene holder tritt med erosjonen i kanalen.
Skråningen har kun opp til 3-4 grader helning, og det virker
usannsynlig at opptil 50-60 cm store blokker har blitt forflyttet
med massestrømmer ned kanalen. Vi antar derfor at isdroppet stein
og blokk, som opprinnelig var spredt ned gjennom sedimentlagene,
med tiden har blitt erodert fram og anriket av turbiditter og andre
tetthetsstrømmer (en analog kan være den grove bunnen i en bekkedal
på land).
Figur 3. Detaljert dybdekart over kontinentalskråningen.
Figur 4. Topas-registrering av den lagdelte Lofoten-konturitten
som også avsløres av dybdekartet. Dette er finkornige sedimenter
erodert av, eller fanget opp av, den nordgående
Atlanterhavsstrømmen, og avsatt i dette flatere partiet fordi
strømhastigheten har avtatt.
Det er lav tilgang på mat og fast underlag for organismene i
dyphavet. Her går livet langsomt og det kalde vannet (< 0oC)
gjør at kun få arter trives her. De vanligste større organismene
her er sjøliljen (et dyr som tilhører pigghudene) og to arter
sjøpølser (Figur 5).
Figur 5. Øverst en blå elasipodid sjøpølse og den mindre
Elpidia glacialis. Begge vanlige på 2700 m dyp. Nederst to
sjøliljer (Ritzocrinus lophotensis) som sine fangarmer tar
partikler fra forbistrømmende vann med fangarmene sine. De hvite
prikkene på sediment-overflaten er store foraminiferer.
