Publisert: 17.10.2008 Oppdatert: 24.10.2022
På toktet har vi observert spor etter tråling på mange lokaliteter oppe på sokkelen. Det er relativt vanlig i områder hvor det tråles mye. Men nede i dypet har vi ikke sett mange slike spor som vi med sikkerhet kunne si skyldtes tråling. Derfor var det overraskende for oss å finne et felt med mange trålspor nede på 830 m, på et platå nede i skråningen. I følge mannskap ombord er det blåkveite det fiskes etter på dette dypet. Sporene var tydelige med tråldør og spredte bobbins. Fiskerne som bruker dette området må kjenne havbunnen temmelig godt for ikke å kjøre redskapet fast i de bratte veggene som går ned fra platået. Det at det var flere spor (flere sett med tråldører og bobbins) indikerer at dette ikke var en engangsforeteelse som endte med ødelagt redskap. Platået er ikke større enn at det akkurat er langt nok til å gjøre et trålhal der.
I trålfeltet observerte vi den palmeliknende sjøfjæren Umbellula encrinus. De fleste eksemplarer vi har observert før har variert i høyde mellom 1,5 og 2,5 m, men her, i trålfeltet var alle sammen små (ca 40-60 cm). Det får oss til å tro at disse har rekolonisert området etter trålingen. Da kunne det være interessant å vite hvor lenge det var siden denne trålingen fant sted. Dersom vi viste det, kunne vi også si noe om mulig voksehastighet for Umbellula. Vi kunne se at sporene ikke var helt ferske siden de var noe avrundet på kantene. Men så veldig gamle kan de heller ikke ha vært, for strømmen var temmelig hard her, og tråling på så dypt vann har ikke forekommet langt tilbake i tid (man behøver store båter og godt utstyr for å utføre dette kunststykket). Uansett, dette viser at skjøre organismer er utsatt for trålpåvirkning selv på store dyp.
Ellers så har vi sett mye vakkert og snodig. En arktisk ålebrosme angrep foten på Campod etter å ha jafset i seg en stor munnfull med mudder. Vi har sett hvordan ung ringbuk oppholder seg i nærheten av sylinderanemoner. De fleste dyrene vi ser på video klarer vi dessverre ikke å artsbestemme på bildene, og noen er så ukjente at vi heller ikke klarer å si hvilke høyere inndeling (rekke) de hører hjemme i. Mange av dyrene i dypet ligner på blomster, og mange av dem er gode kandidater til årets julekort.
Det er mye å skrive, inntrykkene velter innover oss. Jeg kunne fortalt om det vanvittig dramatiske landskapet i bunnen av en undervannsravine på 2250 m, om de sterke havstrømmene enkelte steder langt nede i skråningen, eller om hvordan geologene får store øyne når de ser de merkeligste formasjoner av leirestein og fastere bergarter. Men det får bli neste gang.
