Liv blant rester etter istid

Barentshavet er en epikontinental hylle, en forlengelse av den norske kontinentalmarginen langs fastlands-Norge og rundt Svalbard, eller sokkelen som den blir kalt på folkemunne. Havbunnen her er mye grunnere en de omkringliggende havområdene som utgjør Atlanterhavet i sørvest og Polhavet i nord.

På denne hylla har det tidligere ligget tykke, over to kilometer høye breisdekker. Noe av Svalbard-Barentshavsisdekket var i sin tid frosset til bunnen, mens det i andre områder beveget seg raskere mot de dypere havområdene og skurte ut trau ned til 500 meter under dagens havnivå. Slik ble blant annet Kvitøyrenna til.

Kvitøyrenna er det største trauet nord for Svalbard, og drenerte isen rett nordover fra Barentshavet, og ikke som en forlengelse av en fjord, slik som de andre trauene nord for Svalbard. Lenger øst finner vi enda større nordgående trau, som ble dannet av større og raskere isstrømmer, som for eksempel Franz Victoria-trauet og St. Anna-trauet, men disse er i russiske farvann. Det største trauet i norske farvann er Bjørnøyrenna.

Utbredelsen til Svalbard-Barentshavisdekket har variert, og isstrømmene har avsatt morenerygger langs ytterkanten ved fremstøt og under tilbaketrekningen. Deretter har isen skurt frem over dem igjen – kanskje med en litt annen retning enn under det forrige fremstøtet. Vi kan se spor etter isstrømmenes bevegelsesretning i langsgående furer i trauene.

Andre landformer på havbunnen kan også gi oss hint om hvilke prosesser som har foregått. For eksempel har isfjell som brakk av isdekket laget store pløyespor i havbunnen. I tillegg bidrar havstrømmene til landformdannelse; både ved å fylle igjen de dypere områdene med sedimenter, og ved å erodere de vekk.

Kvitøyrenna ble dybdemålt med multistråle-ekkolodd fra overflatefartøy allerede i 2018. Dybdedataene gir oss en god oversikt over havbunnsterrenget og landformene i området, mens bunnreflektivitetsdata gir en indikasjon på relativ bunnhardhet. De øverste lagene av sedimenter må vi studere litt nærmere for å finne ut hva de vestår av..

På dette toktet har vi med oss en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV), som filmer og kan brukes til å samle inn prøver. På denne måten kan vi gjøre detaljerte undersøkelser av havbunnen og dokumentere habitater knyttet til ulike landformer og bunntyper i Kvitøyrenna.

Den øverste overflaten på bunnen av Kvitøyrenna består av morenedekker og områder fylt inn med finere sedimenter; for det meste mudder. De finkornige avsetningene fyller igjen der havstrømmene er svakest, mens der strømmen er sterkere ser vi store blokker, steiner og grus, og noen ganger også fast fjell som stikker frem. 

Vi ser at forskjellige bunndyr trives i forskjellig miljø. Sjøstjerner, slangestjerner, havedderkopper, reker og Gersemia-blomkålkoraller liker en myk mudderbunn og roligere strømforhold, mens de fleste svamper og andre arter av blomkålkorall trives bedre der bunnen består av større og hardere avsetninger, som stein, blokker og fast fjell, og der strømmen er sterkere. 

Andre arter ser ut til å foretrekke en kombinasjon av disse forholdene, som for eksempler noen flyndrer, ulike småfisk og kråkeboller.

Med de detaljerte videobildene kan forskerne gjenkjenne de fleste store artene som finnes der, og dermed kartlegge utbredelsen av dyresamfunnene – inkludert de som er karakterisert som sårbare bunndyr, slik som habitatdannende svamp, blomkålkoraller, og store, skjøre mosdyrkolonier.

På de grunnere stasjonene finnes også marine alger; de må ha lys for å drive fotosyntese og finnes på dyp ned til 70-80 meter.