På tentaklene til sjøanemonen ser vi tydelig hvordan bunnstrømmen snur i takt med bølgene.
Spitsbergenbanken fra dypet i sør til grunnene i nord
Toktdagbok: På årets siste Mareano-tokt til Spitsbergenbanken, rett sør for Hopen, blåste det kuling, og bølgehøyden var fire-fem meter. Da videoriggen sto parkert på havbunnen på 150 meters dyp kunne vi se hvordan sedimenter i vannet og dyr på havbunnen drev fram og tilbake i omtrent samme bølgebevegelse som forskningsfartøyet «G.O. Sars» gynget i bølgene. Det viser at bølger, som vi gjerne tror kun er på havoverflaten, også påvirker bunnen på store dyp.
Publisert: 28.09.2021Oppdatert: 04.10.2021Forfatter: Valérie Bellec, Reidulv Bøe, Aivo Lepland og Ingrid Leirvik Olsen, Norges geologiske undersøkelse (NGU), og Børge Holte, Havforskningsinstituttet (HI)
Øst for Spitsbergenbanken ligger Bjørnøyrenna med vanndyp ned til 450 meter. Beveger vi oss i nordvestlig retning avtar dypet litt etter litt til rundt 20 meter på de grunneste områdene av banken. I de dype områdene består sedimentene stort sett av slam og sandholdig slam, men vi finner også mer grusholdige sedimenter, og av og til stein. Mot toppen av banken blir sedimentene gradvis grovere, og består etter hvert hovedsakelig av grus, stein og blokk, men også skjellrester fra døde muslinger, snegler og andre organismer, dekker store områder.
Det pågående Mareano-toktet startet i et område i Bjørnøyrenna som har fått navnet Kirkegården, på vanndyp mellom 250 og 350 meter. Bunnstrømmene i området er svake, noe som gjør at en får avsatt finkornete sedimenter som drysser ut fra vannet og legger seg som et teppe over havbunnen. Laget med finkornete sedimenter er imidlertid tynt, ofte bare noen centimeter. Rett under finner vi fjell, eller mer grovkornete morenesedimenter, som dekker fjelloverflaten.
Finkornet slam avsettes i fordypninger som ofte bare er én til to meter dypere enn omgivelsene. Dette skjer fordi det er mindre strøm der. Bildet her er tatt på 330 meters dyp, og det er ti centimeter mellom de røde laserpunktene. Vi ser også foten til videoriggen.Mange steder finner vi grus, stein og blokk som stikker opp av mudderet. Disse sedimentene ble enten avsatt rett foran iskanten etter hvert som den trakk seg tilbake for rundt 15 000 år siden, eller fra flytende isfjell med fastfrosset grus, stein og blokk, som etter hvert smeltet slik at sedimentene falt ned på bunnen. Kun et tynt lag med finkornete sedimenter er avsatt på toppen av de store blokkene etter dette. På slike forhøyninger i bunnterrenget er vannstrømmene forholdsvis sterke, og dermed er bunnfellingen av slampartikler liten. Dette bildet er fra 250 meter dyp. Bildet dekker cirka 1,5 meter av bunnen.
Etter hvert som vi kommer høyere opp på skråningen mot Spitsbergenbanken blir bunnstrømmene sterkere og sedimentene mer grovkornet. Grunnere enn 150 meter ser vi tydelig at bølger, som vi gjerne tror kun er på havoverflaten, også påvirker bunnen. Da vi var i dette området blåste det kuling, og bølgehøyden var fire-fem meter. Da videoriggen sto parkert på havbunnen kunne vi tydelig se hvordan sedimenter i vannet og dyr på havbunnen drev fram og tilbake i omtrent samme bølgebevegelse som vi gynget om bord i forskningsfartøyet «G.O. Sars». På grunn av de sterke bunnstrømmene avsettes det lite finkornete sedimenter her. Bunnen er dominert av grus og stein.
Her ser vi tydelig hvordan bunnstrømmen snur i takt med bølgene. Tentaklene til sjøanemonen føres først i en retning. Etter sju sekunder føres de i stikk motsatt retning, omtrent som bølger som slår inn på en strand og deretter trekker seg tilbake. Her er vi på 150 meters vanndyp, men likevel har vær og vind på havoverflaten stor virkning på havbunnen.
Oppover mot toppen av banken finner vi et yrende dyreliv, noe som viser at dyrene liker seg på steinete underlag i sterk strøm. Vi finner også massevis av kalkskall etter døde dyr, mest skjell, men også rur og andre organismer. Mange steder kan bunntypen nesten beskrives som skjellgrus, men det er også tett i tett med store, levende rur.
Grusavsetning på rundt 100 meters vanndyp. Her er bunnstrømmene så sterke at finkornete sediment vaskes bort. Bildet dekker cirka 50 centimeter av bunnen.Grus og stein med skjell og skjellfragmenter på rundt 60 meters vanndyp. Høy tetthet av kalkskall er typisk der det er høy bølgeenergi på bunnen. Mange av steinene er ganske godt rundet. Dette viser trolig at de har ligget og rullet fram og tilbake i bølgene, men de kan også ha blitt slipt av sand i vannet. Den lilla fargen på enkelte steiner skyldes en alge som lever der det er grunt nok til at sollys når ned til bunnen. Det er ti centimeter mellom de røde laserpunktene.Sedimentet vi ser på dette bildet inneholder så mange kalkskall at vi kan kalle det et bioklastisk sediment, eller et rev av levende rur. Rur er en type organisme som vi finner i gamle sedimenter over store deler av jorden helt tilbake til juratiden for 190 millioner år siden. Bildet er fra 70 meters dyp, og det er ti centimeter mellom de røde laserpunktene.På dette bildet er havbunnen nesten fullstendig dekket av døde skjell, selv om vi kan skimte grus under. Vi ser i tillegg mange levende organismer, for eksempel slangestjerner. Bildet er fra 90 meters dyp. Det er ti centimeter mellom de røde laserpunktene.
