Underlige dyr og mange trålspor

Figur 1. I løpet av toktet blir områdene inne i boksene og noen mindre områder (stasjoner) mellom de undersøkt. I kartleggingsboksen i Hopenrenna (nordøst for Hopen) var trålspor vanlige. Stasjonene som er markert med gult var enda ikke ferdig undersøkt da dette nyhetsbrevet ble skrevet.

På hvert videotransekt har vi observert mellom 20 og 55 arter. Det største antallet arter har vi observert grunnere enn ca. 150 meter, men både på grunt og dypt vann er det lokale mangfoldet av arter som vi ser på videoskjermen først og fremst knyttet til forekomst av hard bunn, grus og stein (se tidligere toktdagbok om hvordan en fjellrygg på en av de nordligste stasjonene var levested for tette bestander av fjærstjerner).

Figur 2. Så fort det finns hardbunn er de fastsittende dyrene der, og danner oaser av høyt biomangfold.

Temperatur og vannstrøm er også viktige faktorer som styrer sammensetningen av arter på bunnen. Hvordan dette er koblet til det vi har dokumentert på dette toktet er litt tidlig å beskrive før vi har analysert materialet mer grundig hjemme på kontoret og på labben. Totalt har vi registrert 217 taksa, d.v.s. både artsbestemte dyr og dyregrupper som vi ikke klarer å bestemme arten til mens vi er ute på tokt.

Temperaturen som vi har målt ved bunnen på dette toktet gir oss grunnlag for å dele inn stasjonene i tre ulike deler i det langstrakte kartleggingsområdet. I det nordligste området, nord for ryggen som skiller Hopendypet og det dype bassenget nordenfor, målte vi de laveste temperaturene med ned til 0,2 °C. Sør for denne ryggen, ned til kartleggingsboks 3 (75,5°N), er bunntemperaturen mellom 1 og 2,7 °C. Lokalitetene sør for dette ligger ute i Bjørnøyrenna, og så langt vi har målt ligger bunntemperaturen her på mellom 3,2 og 3,4 °C.

Figur 3. Eksempler på trålspor i havbunnen.

Mennesket setter spor over alt hvor de har vært. Bunntrålene lager spor i bunnen som sannsynligvis blir stående i flere år. Fiskebåter og annen skipstrafikk er kilde til søppel som havner på bunnen, men på dette toktet har vi gjort få observasjoner av søppel. Forekomstene er langt mindre enn lenger sør, som f.eks. utenfor Midt-Norge. Derimot er det umulig å ikke få med seg sporene etter tråling når en filmer havbunnen. På 75 prosent av alle stasjonene har vi sett slike spor. Noen steder ligger de tett, mens andre steder er det langt mellom sporene. På de mest påvirkete stedene dukker sporene opp med kortere avstander enn 10 meter. Her er bunnen hyppig overtrålt. Hvilken effekt dette har på dyrelivet vi dokumenterer kan vi foreløpig ikke si noe om.

Når vi filmer havbunnen ute på havet er det umulig å bestemme alle artene, for ikke å snakke om å telle dem. Derfor må vi vente til de mer detaljerte analysene gir oss tall på mengdene av de ulike dyrene og sikrere artsbestemmelser. På flere stasjoner på banken øst for Hopen, på dyp fra 70 til 150 meter ble det stedvis observert store mengder døde skjell fra flere muslingarter. Vi kan ikke si om dette skyldes naturlige forhold eller effekter av bunntråling etter haneskjell.

Figur 4. Flere steder observerte vi områder med uvanlig mye døde muslinger. Vi vet ikke om dette skyldes en akkumulering av skall over tid, eller er resultat av bunntråling.

Figur 5. Denne praktfulle nakensneglen var vanlig, men vi har enda ikke bestemt den til art. Vi har sett den på 17 stasjoner, på dyp mellom 100 og 300 meter, så den er nok en vanlig art. En artig observasjon vi gjorde var at det satt flere amfipoder (tanglopper) i tentaklene på ryggen av sneglen.

Figur 6. Mudderkamstjernen, Ctenodiscus crispatus, er ganske vanlig i Barentshavet. Den pløyer av gårde i det øverste sedimentlaget.

Figur 7. Dyrelivet nord i Barentshavet er ikke like rikt på arter som lenger sør, men mange av artene som forekommer der opptrer ofte i store mengder. Her ser vi en gruppe med rørbyggende børstemakk av slekten Notria. På avstand ser de ut som korte pinner, men på nær hold ser vi at de flattrykte rørene er satt sammen av skallrester.

Figur 8. En nysgjerrig Gonatus-blekksprut danser foran kamera. Med de raske bevegelsene sine er det ikke lett å fange denne tiarmede blekkspruten med det forholdsvis treige kameraet, men på et tidligere tokt utenfor Lofoten fikk vi opptak som viser hvordan den danser:

Tidligere dagbøker fra toktet: