Svampehager på fiskebankene

De geologiske kartene viser varierende bunnforholdene som omfatter sletter dekket av mudder og sand med flere små korallrev. I tillegg er her noen urer med grus og større bergformasjoner, altså bunntyper der vi forventer å finne frodige og mangfoldige svampesamfunn.

Svamper (Porifera), jordens eldste flercellede dyr, utgjør en stor del av bunnsamfunnet i Norskehavet. De er også en vanlig art å se i de fleste hav, fjorder og kystnære områder. Svampesamfunn, områder med stor forekomst av svamp, blir omtalt som et nøkkelhabitat med økologiske og biologiske viktige funksjoner, på lik linje med korallrev. I slike habitater ser vi ofte ansamlinger av store fisk, fiskeyngel og andre smådyr som kommer hit for mat, men også for å gjemme seg for sultne predatorer. I tillegg er disse fastsittende artene kjent som naturlige vannrensere, med stor absorberingsevne av karbon. Svamp benytter seg av vannstrømmene for næring og svampenes filtreringsegenskaper utgjør en viktig del av næringsnettet i disse områdene. Også vi mennesker kan nyte godt av svampenes egenskaper, og vi ser innenfor bioteknologi utvinning av biologiske aktive stoffer med påviste egenskaper som kan brukes mot mikrober, virus og kreftceller. Til tross for alle disse viktige funksjonene finnes det få tiltak for å beskytte svampesamfunn i Norge. Bunntråling utgjør den største trusselen, og svampesamfunn er i dag listet som sårbare og truede habitater under OSPAR-konvensjonen. Der det er store forekomster av svamp er det også stor sannsynlighet for mye fisk. Vi vet lite om konsekvensen av å  ødelegge viktige svampesamfunn, og det er uvisst i hvilken grad det kan påvirke økosystemene i havet. Kunnskapsmangelen og svampenes viktige funksjon gjør det nødvendig å kartlegge disse områdene, og til dette arbeidet er Mareano et viktig verktøy. 

I norske havområder finnes det tre hovedtyper av sårbare habitater dominert av svamper:

1) Dypvanns svampehager dominert av glassvamper (hovedsakelig av Caulophacus arcticus kjent som kantarellsvamp) og merkelige cladorhizid-kiselsvamper. De sist nevnte ligner på busker, trær eller flaskebørster og er de eneste svampene som eter andre dyr, nemlig små krepsdyr.

2) Såkalt «ostur», eller svampspikelbunn, hvor kjempestore klumpete seige kiselsvamper av slektene Geodia, Stelletta og Stryphnus utgjør mest av bløtbunnsamfunnets biomasse på kontinentalsokkelen.

3) Svamphager/svampskog for det meste dannet av vifte- og traktformede myke kiselsvamper i kupert terreng på havbankene. Her har vi fremdeles lite kunnskap. De fleste av nordlige vifte- og traktformede svampeartene hører til slektene Axinella og Phakellia i Axinellidae-familien og kan gjerne være opp til 0,5 meter høye. Men mindre eksemplarer av Axinella og Phakellia kan lett forveksles med slektene Plicatellopsis og Semisuberites i Suberitidae-familien samt med Cladocroce i Chalinidae-familien. Her kan kroppsformen bli helt forvirrende, og det trengs grundig mikroskopering og undersøkelse av svampenes kiselspikler til å skille mellom slektene.

Enn så lenge på dette toktet har vi bare kommet over enkelte, men vakre, forekomster av Axinella infundibuliformis og Geodia atlantica på Frøyabanken. Store individer av disse artene er ofte traktformede. Men G. atlantica har forholdsvis kraftige kroppsvegger med tett konsistens. Mindre eksemplarer av denne arten er klumpete eller kuleformete, noe som også er typisk for øvrige Geodia-arter. G. atlantica som opprinnelig ble beskrevet fra Irland er en viktig komponent i «ostur»-habitatene i Norskehavet, men den er aldri registrert nord og øst for Troms. Til forskjell fra G. atlantica har A. infundibuliformis ganske porøs og myk kropp som kan bli enten trakt- eller vifteformet. Denne er en velkjent art opprinnelig beskrevet fra Sør-Norge av selve Carl von Linné. I prinsippet kan A. infundibuliformis forveksles med Plicatellopsis arctica, men av erfaringen vet vi at Plicatellopsis neppe kan finnes så langt sør.

Toktet og arbeidet fortsetter i en uke til, og vi gleder oss til å treffe ekte svampehabitater som består av blant annet digre Geodia og Stryphnus, hager av svære Axinella og Phakellia samt store forekomster av mindre framtredende, men også like vanlige og fine svampearter som til dømes myke og klumpede Mycale lingua, grenete Antho dichotoma og forskjellige skorpesvamper av Hymedesmia-slekten med H. paupertas som kanskje den mest kjente grunnet sin intense blåfarge. Mycale finnes gjerne på Lophelia-korallrev samt på store bergstykker, mens Antho og Hymedesmia kan vokse på alle slags tilgjengelige harde substrater om de er store eller små.

Hvor er forskningsfartøyet?

Dersom du ønsker å se hvor FF G.O. Sars er akkurat nå, kan du sjekke på nettsidene til Marine Traffic - søk etter fartøyet i søkeboksen oppe til høyre.