Mange naturlige gasslekkasjer i Barentshavet

Naturlige gasslekkasjer finnes på kontinentalsoklene verden over. Ved eventuell lekkasje av klimagassen metan kan utslipp til atmosfæren bidra til drivhuseffekten.

På norsk kontinentalsokkel har forskere fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) tolket nær 30 000 linjer fra nesten 70 000 km2 havbunn. Det har skjedd innenfor rammen av Mareanoprogrammet og samfinansierte prosjekter med Lundin Norway og Oljedirektoratet.

Færre i Norskehavet

- Undersøkelsene viser at naturlige gasslekkasjer forekommer mye oftere enn man trodde for bare 10 år siden. Så langt er litt over 1000 sannsynlige naturlige gasslekkasjer påvist. I tillegg er det kartlagt litt over 2000 mulige gasslekkasjer, forteller seniorforsker Terje Thorsnes ved NGU.

Kartleggingen som Mareano har gjort viser at det finnes mange naturlige gasslekkasjer i Barentshavet, mens det er relativt få i Norskehavet. Så langt har Mareano ikke kartlagt i Nordsjøen.

Kompleks historie

- Det er ikke helt klart hvorfor det er såpass mange gasslekkasjer i Barentshavet, men store forkastningssoner kan være en viktig del av forklaringen. I tillegg handler det om en kompleks geologisk historie med markant heving av hele Barentshavet og flere istider gjennom et par millioner år, sier Thorsnes.

Det finnes ikke sikre anslag på hvor mye gass som lekker ut fra havbunnen, og heller ikke hvor mye som eventuelt når opp til havoverflaten og som går inn i atmosfæren. Thorsnes påpeker imidlertid at gassen i stor grad absorberes av havvannet hvor den kan bidrar til forsuring. Mange av gassfaklene når likevel nesten opp til havoverflaten. Et eksempel finner vi i Rijpfjorden nord for Svalbard.

Særegne dyresamfunn

Lekkasje av metangass, og andre gasser, til havbunnen gir noen steder opphav til særegne dyresamfunn som lever av energien fra gassen. Områder med gasslekkasjer skilles derfor ut som en egen naturtype i klassifikasjonssystemet Natur i Norge, som «kalde gassoppkommer». Her finner man ofte karbonatskorper og bakteriematter.

- Det har vært en rask utvikling av utstyret som samler inn data, men også i programvaren og datamaskinene som må til for å tolke disse dataene, forteller Terje Thorsnes, som har ledet arbeidet ved NGU.

Nøkkelen til å oppdage hvor gasslekkasjene finnes er å bruke lydbølger som sendes i en vifte ned mot havbunnen – gjennom et såkalt multistråleekkolodd. Tradisjonelt har man i havbunnskartlegging bare brukt slike data til å finne ut hvor dypt det er i et område, men i de siste 10 årene har man også brukt slike data for å se på hva som er i vannkolonnen, mellom skipet på overflaten og havbunnen.

Kan se «fakler»

- Naturlige gasslekkasjer vil ofte fremstå som «fakler», som kan gjenkjennes og klassifiseres. At ekkolodd kan vise hvor det står fisk har vært kjent lenge, og har vært brukt lenge innen fiskeriforskning og fangstaktivitet. Fiskestimer og tette planktonsvermer kan faktisk ofte være vanskelig å skille fra gasslekkasjer. Det er årsaken til at mer enn 2000 av observasjonene regnes som mulige observasjoner av gasslekkasjer, i stedet for sannsynlige, understreker forsker og geolog Terje Thorsnes.