På jakt etter forurensning i Norskehavet

MAREANOs høsttokt går langs Eggakanten på midtnorsk sokkel, som er ett av områdene regjeringen har pekt ut som særlig verdifulle. Første del gikk sør for Skjoldryggen, mens andre del er i full gang lengre nord.

Sedimentprøvene samles inn for å studere forurensningsnivåer av en rekke organiske og uorganiske miljøgifter. Prøvetakingen utføres med hjelp av redskapet som heter multicorer, se bilde under.

Multicoreren senkes ned til bunnen, og seks rør presses ned i sedimentene for å få opp sedimentkjerner.

Siden multicoreren lar oss samle inn opptil ca. 50 cm lange, uberørte sedimentkjerner, er den best egnet for sedimentprøvetaking når vi skal studere utviklingen i forurensningsnivåene. Lengden til kjernene er sterkt avhengig av sedimenttype i området. Slike kjerner består av sedimenter som kan være avsatt over flere hundre eller tusen år. De yngste sedimentene ligger øverst, og hvis det påvises miljøgifter i disse lagene kan det peke på menneskeskapt forurensning.

Den øverste delen av sedimentkjernene kan inneholde spor etter menneskapt forurensning.

En viktig forutsetning for sedimentanalyse er at det skal være finkornet sediment (leir og silt) i prøven. Det er slike sedimenter som binder opp miljøgiftene (se et eksempel i bildet under), mens grovere sediment, som sand, ikke gjør det. Før toktet gjøres det derfor først en analyse av detaljerte dybdedata og reflektivitetsdata for å bestemme mulige områder med finkornete sedimenter. Når toktet er i gang, blir hver prøvetakingslokalitet først undersøkt med video. Deretter tas det en bunnprøve med grabb, før vi bestemmer om vi skal ta en multicorer-prøve. (Video og grabbprøve er brukes uansett til hovedformålet med disse; å få bilder og prøver av bunnfauna). Sjøbunn som er dekket med grus eller stein passer eksempelvis ikke til prøvetaking (se B på bildet under).

A: Sjøbunn med finkornete sedimenter; B: sjøbunn dekket med stein og grus.

I enkelte tilfeller når sedimentet er meget sandholdig men inneholder små mengder finkornet materiale, kan vi nøye oss med kun overflateprøven for å dokumentere miljøtilstand. Slike prøver kan vi også ta med en boxcorer (se bildet under). Man kan også få opptil fire sedimentkjerner fra en boxcorer, men disse har som regel dårligere kvalitet enn multicorer-kjerner, og tas derfor bare når multicorer-prøver ikke er tilgjengelige.

Boxcoreren tar en firkantet "boks" av havbunnen - gjerne 30 x 35 cm bred, og 40 cm dyp.

Med multicoreren får vi opp til seks sedimentkjerner. De to lengste kjernene velges ut til kjemisk analyse. Disse kuttes opp i en cm tykke skiver om bord rett etter prøvetaking, skivene pakkes hver for seg og fryses ned. De holdes så frosne fram til analyse på laboratoriet. En tredje kjerne kuttes også opp og sendes til lagring på NGU i et sedimentarkiv, mens resten av kjernene forsegles hele og transporteres til NGU for lagring i uberørt tilstand.

Kjernene snittes i cm-tykke skiver og sendes til laboratoriet for videre analyser.

Prøvene fra den første kjernen sendes til NGU i Trondheim og analyseres der for nivåer av uorganiske miljøgifter (tungmetaller som bly, kvikksølv, nikkel m.fl., samt barium). Spesifikke sedimentkarakteristikker er også målt (kornstørrelsesfordeling gjennom kjernen, innhold av totalt organisk karbon, m.m.). En del av prøven fra et utvalg av stasjonene går til radiodatering, som utføres av et eksternt laboratorium. Dette er en viktig analyse som lar oss tidsfeste sedimentprøvene.

Kjerne nr. 2, også fordelt i en cm tykke skiver, sendes til Havforskningsinstituttet for analyse av organiske miljøgifter. Den analyseres først og fremst for hydrokarboner (totalt hydrokarboninnhold og polysykliske aromatiske hydrokarboner, PAH). Dette gir viktig bakgrunnsinformasjon i områdene der oljeutvinning foregår eller vil foregå i framtiden, siden disse stoffene finnes i olje og derfor kan forekomme naturlig i havmiljø, for eksempel der hydrokarboner siver ut på havbunnen. PAH kan imidlertid også oppstå som en del av røyk (bl.a. trafikkeksos, kull- og vedfyring, m.m.). Siden disse stoffene er lite nedbrytbare, kan de transporteres langt med luft- og havstrømmer før de eventuelt havner i sedimenter. Man kan derfor observere økte nivåer av slike PAH i sedimenter fra uberørte områder langt unna kontinentet.

Det analyseres også på andre organiske miljøgifter, som bromerte flammehemmere (av type polybromerte difenyletere, PBDE), og klorerte miljøgifter (som polyklorerte bifenyler, PCB; pesticider som DDT, og andre). De fleste av disse forekommer ikke naturlig i miljøet og skal derfor kun finnes som resultat av menneskelig aktivitet. Man forventer ikke å finne store mengder av disse miljøgiftene i åpent hav, men spormengder kan detekteres i prøver fra mange steder, også langt unna fra kontinentet. Dette skyldes også langtransport.

Resultater av kjemiske analyser foreligger som regel året etter prøvetaking. Alle resultatene er lagt ut i form av kart og detaljerte fagrapporter på MAREANO sin webside.

Flere toktdagbøker: