På dypet ved Mørebankene

En skog av "stilkblomst" (hydroiden Corymorpha) møtte oss på nesten 1000 m dyp i sokkelskråningen utenfor Mørebankene. Et vakkert plantelignende nesle- og koralldyr.

Blant sjøliljer og bunnras

Også den andre delen av MAREANOs høsttokt har bidratt med spennende oppdagelser. Mens geologene fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) har fattet stor interesse for rasområder i den ganske bratte og dype eggakanten utenfor Mørebankene (se figur nedenfor), har biologene fra Havforskningsinstituttet latt seg fasinere av dyphavets skoger av "stilkblomster" (hydroiden Corymorpha) samt bunnområder der ulike svamper dominerer. Rasområdenes harde og kompakte sedimenter danner festepunkter for dyr som liker seg best på fjellgrunn, slik vi ser det for slangestjernen medusahode i bildet nedenfor.

Slangestjernen kalt medusahode (Gorgonocephalus) og flere mykkoraller har her festet seg til de kompakte sedimentene i raskantene på omlag 700 meters dyp utenfor Mørebankene.

Til sammen gir MAREANO-funnene oss kunnskap om hvilke biotoper og naturtyper som finnes på og ved bl.a. Mørebankene, der silda har sitt viktigste gyteområde. Imidlertid ville ikke dette vært mulig å få til uten Kartverkets innsats, som på forhånd har sørget for dybde- og terrengkartlegging av de undersøkte havområdene ved hjelp av avanserte data- og instrumenttjenester. Samtidig med det pågående geologisk-biologiske toktet ved Mørebankene, dybdemåler Kartverket Haltenbanken slik at området er klart for nærmere undersøkelser til neste år.

Utsnitt av området som er kartlagt under MAREANOs høsttokt. Video-opptak er uført langs de 700 meter lange sorte linjene. Den røde linjen markerer stedet der bildet av slangestjernen "medusahode" vist nedenfor er tatt. (1) Kontinentalsokkelen; (2) Rasområde med mange rygger med kompakte sedimenter og stein; (3) Rasområde med en jevn bunn som indikerer at sedimentene består av mudder.

Børstemark med hus og dør

MAREANO gjorde en sjelden feltobservasjon av hvordan en børstemark, som tilhører familien Serpulidae, lynkjapt trekker seg inn i rørhuset sitt, lukker og ”låser døra” betryggende etter seg når farer truer. Marken er bare noen få cm lang, og filtrerer mat fra bunnvannet ved hjelp av den iøynefallende kronen som den ubeskjedent viste frem da vi landet videoriggen etter å ha kjørt en 700 meter lang videolinje. På bildet under sees kronen og en liten rund tallerkenlignende gjenstand foran kronen - døra.

En børstemark i dyregruppen Serpulidae som har ute fangstkronen som den bruker til å fange mat med. Den runde platen som stikker ut er "døren" som marken bruker til å stenge åpningen av kalkrøret med.

På dette bildet har børstemarken trekt fangstkronen inn i huset som er bygd opp av kalk. Deretter har den dratt med seg den runde 2-3 mm store husdøra som den stenger åpningen med dersom det er fare på ferde.

Bunnstrømmer veltet videoriggen

Til tross for spennende naturobservasjoner syntes vi nok den mest dramatiske hendelsen oppsto da den kostbare videoriggen veltet på grunn av sterke bunnstrømmer oppover langs eggakanten. Etter noen nervepirrende minuttere fikk heldigvis operatørene riggen på rett kjøl igjen uten skader på instrumentene. Dette var et tydelig bevis på at bunnstrømmene ofte er sterke langs bunnen oppover og langs sokkelskråningene. Til ulempe for oss denne gangen, men svært fordelaktig for mange dyregrupper som får maten brakt frem til munnen bokstavelig talt.

Hvordan finne mat på 1 000 m dyp?

Dyrelivet på den grunne sokkelen har vanligvis større artsmangfold enn dyresamfunnene på 1000 meters dyp der man finner arter som er tilpasset et liv der det er langt mellom matbitene. Mange dyregrupper filtrerer små matpartikler som over lang tid har falt ned fra havoverflaten og til bunnen. Et eksempel er sjøliljene, som finner mest mat på forhøyninger i terrenget der de bruker armene til å fange matpartikler fra vannet.

På bildet under har en sjølilje funnet "fotfeste" på en svamp. Svampene danner ofte kunstig underlag for dyr som må opp i høyden for å finne god strøm som fører matpartikler med seg. Svampene utfyller sjøliljen ved at de filtrerer ut partikler på størrelse med bakterier, mens sjøliljene filtrerer ut større partikler. Slik har naturen selv funnet en metode for å bringe mat ned i bunnsedimentene – via svamp og andre filtrerende arter til andre dyr som lever i bunnmudderet.

Sjøliljen til venstre i bildet kommer opp i vannstrømmene ved hjelp av det underlaget som den svampen byr på. Både sjøliljene og svampene lever av å filtrere ut partikler, men svampene skiller seg ut ved at de filtrerer ut svært små partikler.

Mareanos prøvepunkter (stasjoner) ved Mørebankene under årets høsttokt.

Flere toktdagbøker: