Fullfører puslespillet i Kvitøyrenna, Barentshavet

Tidligere kartlegging i Kvitøyrenna nordøst for Svalbard, har vist seg å by på utfordrende is- og værforhold, og har hittil kun gitt nok informasjon til å kartlegge deler av området. Store hull gjensto i tillegg til å etablere et fullt bilde av det biologiske, geologiske og økologiske mangfoldet og miljøet på havbunnen, noe staten og regjeringa lenge har etterspurt. 

Etter årets første tokt til Nordsjøen i mars, satte Mareano i april kursen nordover – langt nordover. Det første målet lå helt nord i Barentshavet, Kvitøyrenna nordøst for Svalbard. 

Hit er det ikke mulig å gå med hvilket som helst skip på grunn av den store utbredelsen av sjøis på denne tiden av året. FF «Kronprins Haakon» er et av få isgående skip, og velutstyrt for jobben. På vei nord til Kvitøyrenna brøytet vi en stødig vei nordover, men mindre direkte enn vanlig, vi fulgte minste motstands vei. Skipsføreren navigerte med isradar og satellittbilder for å finne tynn drivis og åpne råker, noe som var mulig på grunn av det klare fine været.

Det var uvant for noen av toktdeltagerne, som ikke tidligere har jobbet på frossent hav, men det tok ikke lang tid før vi ble vant med å være omringet av det hvite, stabile, heller enn det blå. Nå var vi på utkikk etter isbjørn, i stedet for hvaler og delfiner, og måtte venne oss til lyden av brytende is i stedet for slag fra bølgene mot skroget. 

De manglende brikkene

Den første delen av toktet var et gjensyn med Kvitøyrenna, der vi etter multistråle-ekkolodd-undersøkelser, som gir batymetri, reflektivitet og informasjon om vannsøyla fullført i 2018, endelig kunne ta opp igjen biologisk, geologisk og kjemisk prøvetakning, som vi påbegynte i 2019. 

Den gang kom isen oss i forkjøpet, da vi ikke hadde en isbryter for hånden. Returen i 2022 gjorde at vi kom litt lenger, men vi manglet fortsatt de siste viktige brikkene som var nødvendig for å kunne produsere resultater gode nok for å bidra til den framtidige bærekraftige forvaltningen av området. Og som medlem av Mareanos programgruppe Gunnstein Bakke fra Fiskeridirektoratet uttalte: 

«Klimaendringene forandrer utbredelsen av de kommersielle fiskeartene i Barentshavet og fiskerimyndighetene forventer at fiskeriene også vil endre seg. Kvitøyrenna er et område som det ikke har vært fisket i tidligere og det er dermed svært viktig med god kunnskap når dette området skal forvaltes i fremtiden. Funnene så langt indikerer at det er mye urørt og verdifull natur her som det vil være viktig å ta vare på».

I de områdene av Kvitøyrenna vi tidligere har besøkt finnes det allerede tilgjengelig maringeologiske kart. Generelle biotop-kart ble modellert for områdene undersøkt i 2019 – disse kartene kombinerer biologi, geologi, terrengdata og oseanografiske data for å forutsi hvor forskjellige bunndyr og deres foretrukne miljø er.

De maringeologiske kartene som hittil har blitt publisert har store hull, der vi mangler observasjoner som trengs for å tolke dybdedataene vi får fra multistråle-ekkolodd. Disse trengs også for å løse opp i usikkerheter i den nåværende versjonen av biotop-kartet.

På nåværende tidspunkt er heller ikke prediksjonene særlig nøyaktige på grunn av manglende implementering av eksisterende data. Resultatene fra årets tokt; video, geologisk, biologisk og kjemisk prøvetakning, vil dermed bidra, sammen med de tidligere innsamlede dataene, til informasjon som trengs for å oppdatere disse og andre Mareano-kart i Kvitøyrenna.

Selv om det finnes usikkerhet i modellene, som forutsier de generelle biotopene i Kvitøyrenna, viste de foreløpige observasjonene vi gjorde om bord at tilstedeværelsen av disse biotopene kan bekreftes, med kun små justeringer. Vi har for eksempel observert flere lokaliteter rike på blomkålkorall, ikke helt forskjellig fra de forventede biotopene i nærheten. Viktigst av alt dokumenterer kartleggingen og de nye resultatene de generelle biotopene, samtidig som de synligjør sårbare biotoper.

Så seilte vi sørover til Spitsbergenbanken, der flere puslespillbrikker lå og ventet.