Sjøfjærenger på dyp slambunn i Skagerrak

Disse områdene er valgt for kartlegging på grunn av den økologiske verdien og behovet for bakgrunnsinformasjon i forbindelse med forvaltning av menneskelige aktiviteter, så som etablering av havvind-anlegg.

I de to førstnevnte kartleggingsområdene har Mareano allerede undersøkt lokalitetene med video-inspeksjon av havbunnen på et tokt tidligere i år. Derfor er det bunnprøvetaking som står i fokus i disse områdene. Her blir artssammensetningen dokumentert med grabb, bomtrål og hyperbentisk slede. Hvert av disse redskapene samler inn ulik typer av fauna: grabben samler infauna (små dyr som lever nede i bunnen), bomtrålen tar større dyr som lever oppe på havbunnen, mens den hyperbentiske sleden samler inn de små krepsdyrene som holder seg like over bunnen. Den sistnevnte dyregruppen, hyperfaunaen, er svært viktig som matkilde for bunnfisk. I tillegg benyttes det ulike kjerneprøvetakere (boxcorer, multicorer og gravitycorer) for å studere sedimentenes sammensetning og innhold av miljøgifter. 

Skagerrak kan betraktes som en enorm fjord med terskel utenfor Rogaland og et dypt basseng utenfor Agder og Vestfold. På dette toktet filmer vi havbunnen i dette dypbassenget som går ned til nesten 700 m på det dypeste. Det var i dette området kjemiske stridsmidler ble dumpet etter andre verdenskrig. Eldre utrangerte fraktebåter ble fylt med kjemisk ammunisjon og senket, frem til norske myndigheter fikk stoppet dette i 1948. Så langt har vi ikke sett noen av vrakene eller ammunisjonen og har tatt våre forhåndsregler for å unngå uhell. Det blir ikke tatt prøver innenfor dumpingsfeltet, og videoriggen blir ikke satt ned på havbunnen. Sennepsgass, som utgjør den største mengden av stridsmidlene, er tungt løselig og kan ligge lenge i havbunnen dersom den lekker ut fra beholderne. 

Heldigvis er havbunnen på de 30 lokalitetene som er undersøkt så langt, uberørte og har ofte ganske tette bestander med sjøfjær. Dumpingområdet er stengt for tråling, og det ser ut til at trålerne også holder seg unna områdene rundt. De dype deler av Norskerenna er dessuten heller ikke de rikeste områdene for bunntråling, og det er noe grunnere opp i skråningen at reketrålingen foregår.

På rundt 70 % av lokalitetene har vi karakterisert bunnsamfunnet som «sjøfjærbunn», med minst tre ulike sjøfjær-arter: hanefot (Kophobelemnon stelliferum), stor piperenser (Funiculina quadrangularis), liten piperenser (Funiculina mirabilis) og en variant som vi så langt ikke er sikre på. Sjøfjærbunn er listet som en truet naturtype av OSPAR (Oslo-Paris-konvensjonen), og er en viktig grunn til at «Dyp slambunn i Skagerrak» er vurdert som nær truet i norsk rødliste for naturtyper. 

Det er relativt lite fisk å se i dypet av Skagerrak. Bortsett fra slimål (Myxine glutinosa) så er skolest (Coryphaenoides rupestris) den vanligste fisken etterfulgt av rundskate (Rajella fyllae). 

De vanligste organismene som vi ser på den dype slambunnen i Skagerrak er små trollhummer (Munida tenuimana og Munida sp.), reker (Pandalus sp. og Atlantopandalus propinqus) og unge individer av den langpiggete kråkebollen Gracilechinus acutus.