Dette oljeflaket skyldes en naturlig oljeutsiving i Hopendjupet i Barentshavet.
Foto: Rune Mattingsdal, Oljedirektoratet
På jakt etter naturlige hydrokarboner
Nede i havbunnen kan det ligge naturlige hydrokarboner fra kull og olje. Vi har sett nærmere på hva som er kilden til hydrokarbonene i havbunnen i ett bestemt område sør for Svalbard.
Publisert: 11.01.2023Forfatter: Beate Hoddevik
– I dette området har vi tidligere målt svært høye verdier av naturlig forekommende hydrokarboner i bunnsedimentene, sier forsker Stepan Boitsov fra Havforskningsinstituttet. Også Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Oljedirektoratet har vært med på arbeidet med den ferske undersøkelsen. Undersøkelsen er finansiert av Mareano og Oljedirektoratet.
Slike naturlige forekomster finnes i mange områder, men vi vet lite om hva som er kilden til dem. Derfor har forskerne nå sett etter såkalte «geokjemiske biomarkører» i sedimentprøvene.
– Slike biomarkører kan si mye mer om opprinnelse og videre prosesser med hydrokarboner i sedimenter, sier Boitsov.
Kartet viser hvor det er funnet hydrokarboner i sedimentprøver. Her kan du også se hvor den den lange kjerneprøven som er analysert i dette prosjektet er tatt, den er markert som CAGE 695. Posisjon for den naturlige oljeutsivingen vist i det nederste bildet vises med gul stjerne, og den i det øverste bildet vises med lilla stjerne.
Kart: Kjell Bakkeplass, HI.
Undersøkte 9000 år gammelt sediment
For å undersøke sedimentene brukte forskerne en kjerneprøve som var 2,68 m lang. Den aktuelle prøven var hentet opp av CAGE (Centre for Arctic Gas hydrate, Environment and climate) ved UiT Norges arktiske universitet.
– Kjernen stammer fra Storfjordrenna sør for Svalbard, i et område med veldig høye naturlige nivåer av hydrokarboner.
Sedimenter samler seg i stadig tykkere lag på havbunnen etter hvert som årene går. Når forskerne henter opp en slik kjerne kan de derfor undersøke utviklingen over tid. Deler av kjernen ble datert med det som ofte kalles karbon-14-metoden, eller 14C-metoden.
– Resultatet viste at sedimentene som var på 1 meters dyp i kjernen var ca. 4000 år gamle, mens de under 1,5 m dyp var ca. 9000 år gamle.
En del av undersøkelsen av kjerneprøven var å ta røntgenbilde av den. Selve kjernen er delt i tre deler. I tillegg viser også dateringen som ble gjort.
Fremdeles aktiv oljeutsiving
Også resultatet etter at kjerneprøven var undersøkt ga forskerne et tydelig resultat:
– Nå vet vi at det er olje som er hovedkilden for hydrokarbonene i denne sedimentkjernen. Vi fant ikke noen tegn til kull, men har derimot påvist en naturlig oljeutsiving som sannsynligvis fortsatt er aktiv, sier Boitsov.
De sorte partiklene er kull som ble funnet i en sedimentprøve. I tillegg til de sorte kullbitene er det litt organisk materiale igjen, resten av sedimentene er fjernet. Denne prøven er tatt sør for Svalbard. Kilde: Havforskningsinstituttets overvåkningsprogram. Bilde: Fred Olav Libnau (HI).
Skal vurdere videre kartlegging
Siden det finnes flere steder med naturlige kilder for hydrokarboner, anbefaler forskerne bak rapporten at det iverksettes tilsvarende undersøkelser i andre områder.
– Dette kan gjøres som del av Mareano sin kartlegging dersom det er ønskelig slik at vi får kunnskap om hvor mye og hvor vanlig det er med naturlige oljeutsivinger i bunnsedimenter i ulike områder, sier Boitsov.
En naturlig kilde for oljeutslipp kan være naturlige forekomster av olje som siver ut fra havbunnen, såkalte «oil seeps».
Det skjer kun i visse områder. Enkelte steder kommer det ut så mye olje at det blir synlige oljeflak («oil slicks») på havoverflaten. Slike utslipp kan dermed registreres for eksempel ved hjelp av radarsatellitter som kan ta bilder av slike oljeflak eller visuelt fra båt under gunstige værforhold.
Oljedirektoratet har i løpet av de siste årene samlet ny kunnskap om slike utslipp. Den nye kunnskapen tyder på at dette kan være mer utbredt enn tidligere antatt.
