Oase i et tapt land

Videolinjen som vi skriver om her var en av disse.

Vi visste at dette stedet kunne gi oss en forandring: multistråleekkoloddkartene viste en minst tre kilometer og 10 meter høy svakt buet rygg. Ryggen viste seg å være laget av grove sedimenter, med blokker over en meter sammen med sand, grus og steiner. Dette ser ut til å være restene av morenerygg – løsmasser som ble skjøvet sammen av ismasser som fungerte som en bulldoser, og når «bulldoseren» stoppet, la den fra seg en rygg.

Mens videoriggen senkes til havbunnen, sitter alle spente og venter på hva vi kan se på denne spesielle havbunnen. Når vi lander på bunnen, ser vi det forventede steinete landskapet og begynner å legge merke til et par ting…

Først, at mange av steinene og blokkene som vi ser er temmelig runde. Dette skyldes at hele ryggen lå i strandsonen for ca. 12-13000 år siden. Derfor kunne bølgene vaske vekk mesteparten av finstoffet som ryggen besto av, og samtidig ble blokkene avrundet – akkurat det samme som skjer i på strender i kystsonen hvor store bølger treffer land. På den tiden var havnivået mye lavere fordi mye vann var bundet opp i isdekkene som dekket store deler av kontinentene, inkludert Norge, og store deler av Nordsjøen var tørt land som senere har blitt oversvømt. Dette tapte landet fikk navnet "Agderia" i 2016.

Den andre tingen vi legger merke til tar et øyeblikk å innse: at ikke hele havbunnen er laget av avrundede steiner, faktisk er rundt 60 % av disse "steinene" i live!

Dette er en o-skjellgrunne.

Skjellene sitter tett pakket mellom de avrundede steinene, og åpner en sprekk for å vise det oransje kjøttet, og sifonene som de bruker til å filtrere ut planktonmaten.

Disse beistene kan bli 20 cm lange og 45 år gamle!

Som unge o-skjell er de sårbare for rovdyr som sjøstjerner, sjøsnegler og krabber, men når de blir 4 år eller eldre er skjellene harde nok til å motstå angrep fra rovdyr. De voksne binder seg sammen med kjøttfulle tråder, akkurat som andre i blåskjellfamilien, og ungene tiltrekkes av å slå seg ned på de trådene der de kan være i stand til å gjemme seg blant de voksne.

Når de danner tette forekomster, endrer o-skjellene også miljøet: de gir ly for mindre dyr som gjemmer seg mellom skjellene, de gir harde overflater (på skjellene) som annet marint liv kan feste seg til, de stabiliserer myke sedimenter med trådene sine og de filtrerer og renser vannet rundt dem. Alle disse endringene fører til et økt biologisk mangfold som ikke ville vært der uten o-skjell-forekomsten.

Derfor regnes o-skjell som en økosystemingeniør og en nøkkelart. Dette betyr at hvis det tråles, mudres eller på annen måte påvirkes, kan hele samfunnet og det tilhørende miljøet bli endret. Som en konsekvens er «Modiolus modiolus beds» med over 30 % dekning regnet som et «OSPAR threatened and/or declining habitat» – altså et leveområde som er truet og/eller nedadgående, i henhold til OSPAR (som er en konvensjon for bevaring av det marine miljøet i nordøst-Atlanteren).

Det ble raskt klart at o-skjellgrunnen vår er et godt eksempel på OSPAR «Modiolus modiolus beds», så vi kommer til å rapportere forekomsten til OSPAR for overvåking.

Vi håpet også at vi skulle komme hjem med et AUV-kart over o-skjellgrunnen, men værforholdene var ikke samarbeidsvillige før vi måtte forlate området. Så vi merker oss beliggenheten og krysser fingrene for at vi kan komme tilbake i løpet av de neste par årene for å få et mer komplett bilde av omfanget og miljøet.