Nordsjødykkeren Munin

Vi har brukt det siste året på å bli bedre kjent med dens styrker og begrensninger, og dette er det aller første toktet der den er planlagt å gå helt og holdent autonomt – altså at den får seile av gårde rundt på havbunnen og samle inn data for seg selv, uten at vi trenger å sitte barnevakt for den.

Det var selvsagt en del spenning knyttet til dette – man skal helst vite hva man holder på med når man sender en 800 kilos undervannsfarkost med en prislapp i størrelsesorden av en eksklusiv lystbåt av gårde – alene – ut i Nordsjøen, for så å vende baugen på moderskipet en annen vei og flytte fokus til annen datainnsamling et helt annet sted.

«Har vi programmert den riktig? Vil den samle inn de dataene den skal? Klarer den å navigere seg tilbake til hente-punktet – og det til riktig tid?». Det er mye som skal både dobbelt- og trippel-sjekkes før man tør å låre farkosten over ripen…

På fjorårets tokt utviklet vi en god og robust arbeidsflyt for planlegging av autonome dykk. Den består i korte trekk av at brukerne – det være seg havforskere, geologer og hydrografer – diskuterer prioriteringer og spesielt interessante lokasjoner i et område som skal kartlegges.

Etter litt vennskapelig tautrekking mellom de ulike forskerfraksjonene blir vi enige om en plan for dykket – hvilke områder som skal studeres, hvilken høyde over havbunnen Munin skal fly på, samt hvilke sensorer som skal brukes (sonar, multistråleekko, fotokamera, sediment ekkolodd etc.). Denne dykkplanen blir deretter gjennomgått på med argusøyne av AUV-pilotene og (forhåpentligvis) godkjent, før den sendes til Munin som setter i gang dykket.

Etter en del prøving (og litt feiling) for å få balansert Munin til å ligge perfekt i vannet, noe som er viktig både for manøvrering og datakvalitet, på starten av toktet, var vi klare for å sende den oransje kartleggingsroboten ut og ned i det store ukjente. Instrumentnestorene Leif og Eyvind sørget for å sjøsette farkosten med stødige hender, mens multikunstneren Lene kommanderte den til å dykke av gårde på innsamlingstokt via operatør-pc-en.

Og vipps, borte var den! Så lett som ingenting.

Påskesolen strålte og speilte seg i en blikkstille Norsjø, og for AUV-mannskapet var det nå bare å smøre seg godt inn med solkrem og tålmodighet og å stille inn vekkerklokken seks timer senere. Da skulle torpedoen etter planen dukke opp på samme sted som vi slapp den ut. Selv med slike forhold var det likevel en litt spent stemning på broen på FF «G.O. Sars» der fem mann stod med kikkerter og smånervøse miner (undertegnede inkludert, eller kanskje spesielt..?) mens de speidet utover den uendelige blåmyren to minutter før avtalt hentetid. Ett minutt… Og der! Der brøt den oransje lille ubåten vannflaten – kanskje ikke like grasiøst som en knølhval, men ei heller helt uten stil.