Gå til hovedinnhold
Snøkrabbe filmet med videorigg på bunnen av Barentshavet.

Svamp i bunnen av et trålspor.

Mer enn nok mat til snøkrabben i Barentshavet

Matfatet i Barentshavet er stort nok for den innvandrede snøkrabben. Også hvis bestanden øker, viser ny studie.

Snøkrabbebestanden i Barentshavet har økt betydelig i utbredelse og mengde siden krabben først ble oppdaget der i 1996.  Snøkrabben har vist seg å være en verdifull fiskeriressurs, og landingene har de siste årene nærmet seg 20 000 tonn i året fra hele Barentshavet.

Kvoteråd for snøkrabbe på norsk sokkel i 2023

Snøkrabben spiser stort sett alt den kommer over av små bunndyr som lever inne i de store og produktive mudderflatene i Barentshavet. Den har lange armer og klør som den bruker til å grave etter byttet.

–  Snøkrabben lever av bunndyr som tanglopper, slangestjerner, børstemark, små muslinger og snegl. De største hannene kan også spise noe større byttedyr, som skjell.

Det forteller havforsker Ann Merete Hjelset, som også er bestandsansvarlig for snøkrabbe ved Havforskningsinstituttet. 

Mat ingen hindring

Mareano-programmet har over flere år samlet inn og kartlagt bunndyr. Nå har havforskere brukt dataene derfra til å undersøke tilgangen på mat for snøkrabben i ulike deler av Barentshavet.

– Vi har sett på hva snøkrabben spiser og om det er nok mat dersom bestanden skulle øke og spre seg.

Forskerne har gått gjennom Mareanos prøver tatt med grabb- og finmasket forskningstrål fra 66 lokaliteter i Barentshavet og rundt Svalbard. Snøkrabbebestanden kartlegges årlig under snøkrabbetoktet i juni.

– I områdene med mest snøkrabbe er det mer enn nok mat tilgjengelig. Snøkrabben spiser kun 4 prosent av den årlige produksjonen av bunndyr i områder hvor det fiskes på den, sier Hjelset.

I andre områder, der bunnproduksjonen er mindre, viser forskernes beregninger at snøkrabben vil kunne spise en større andel av matfatet – opp mot 16 prosent dersom bestanden øker.

– Dette er heller ikke et veldig stort uttak. Så mangel på mat vil neppe være et hinder for at bestanden av snøkrabbe øker eller sprer seg til nye områder, sier havforskeren.

Effekt på økosystemet?

Hvorvidt snøkrabbens inntog har stor negativ påvirkning av økosystemet, er ikke godt nok kjent.

– Erfaringer fra kongekrabben, som er en invaderende art nærmere kysten, viser at den kan påvirke økosystemet på havbunnen negativt. Mindre bunndyr og spesielt arter som vokser sakte er spesielt utsatt sier Hjelset.

– Men foreløpig ser det ikke ut til at snøkrabben har samme negative effekt i Barentshavet, som er kjent for å være et svært produktivt hav, legger hun til.

Økt utbredelse av snøkrabbe i Barentshavet gjør likevel at det er behov for mer kunnskap om krabbens påvirkning på bunndyrsamfunn.

– Kartlegging av bunnsamfunn over tid er viktig for å kunne se hvilke effekter snøkrabben har på økosystemet. Det vil være viktig for forvaltningen av snøkrabbe i fremtiden, sier Hjelset. 

– Men selv om det er rikelig med mat i Barentshavet, vil snøkrabben kunne påvirke andre arter dersom bestanden blir større og forflytter seg til nye områder. Her må det mer forskning og overvåking til.

Referanse

Børge Holte, Mona M Fuhrmann, Anne Helene S Tandberg, Carsten Hvingel, Ann Merete Hjelset, Infaunal and epifaunal secondary production in the Barents Sea, with focus on snow crab (Chionoecetes opilio) prey resources and consumption, ICES Journal of Marine Science (2022). Lenke: https://doi.org/10.1093/icesjms/fsac192

Kontakt

Bilde av Ann Merete Hjelset

Ann Merete Hjelset

Havforskningsinstituttet
Bentiske ressurser
Forsker
99506229

Fakta om snøkrabbe:

Latinsk navn: Chionoecetes opilio
Familie: Stankelbeinkrabber (Majidae)
Naturlig utbredelse: Det nordvestlige Atlanterhavet (Canada). Finnes også i et stort område i det nordlige Stillehavet.
Maks skallbredde: Varierer fra område til område. Hann: 58 og 165 mm. Hunn: mellom 50 og 100 mm
Levetid: Opptil 15 år
Føde: Bunndyr som krepsdyr, muslinger og slangestjerner, børstemarker
Særtrekk: Hannen utgjør den kommersielle delen av bestanden. Hannkrabber blir større enn hunnene. På grunn av naturlig nedbryting av skallet er den kun tilgjengelig for fiske i 3–4 år etter siste skallskifte.