Graveganger og huler i havbunnen

Hulegravinga kalles bioturbasjon, og prosessen fører til at de øverste 5 – 15 cm av sedimentlagene blir omrørt.

På denne filmen ser vi en slimål (Myxine glutinosa) som graver seg ned i myke, slamholdige sedimenter.

Klimautvikling

I de sammenblandede sedimentene er det dermed friske, oksygenrike forhold, noe som er karakteristisk for områdene vi undersøker på dette Mareano-toktet.

Historien om utviklingen av klimaet og livet på jorda ligger arkivert i sedimenter avsatt lag på lag gjennom tidene, der de yngste lagene ligger øverst. De lagdelte arkivene kan imidlertid bli unøyaktige på grunn av bioturbasjon som blander de øverste sedimentlagene. Der sedimentasjonshastigheten er høy kan gravende dyr forårsake dateringsfeil på titalls år, mens i dyphavet, der sedimentasjonshastigheten er lav, kan feilmarginen bli på mange tusen år.

Forurensning

Det er derfor svært viktig at geologene tar hensyn til bioturbasjon når de trekker konklusjoner fra studier av lagdelte sedimenter. Geokjemiske signaler fra klimaendringer eller forurensning kan bli redusert, eller til og med viskes ut på grunn av bioturbasjon. 

Et tungmetallutslipp med avsetning av et par millimeter forurensede sedimenter kan for eksempel bli smurt ut over mange centimeter, både oppover og nedover i graveganger i sedimentlagene på havbunnen. 

Forståelse av bioturbasjon og effektene av den er derfor nødvendig for å kunne rekonstruere forurensnings- og klimahendelser gjennom tidene.