Slik prøvetar vi havbunnen

Vi må gjennomføre prøvetakingen på steder som gjør at den innsamlede informasjonen gir et representativt bilde av bunnen. Før toktet lager vi en stasjonsplan basert på tilgjengelig informasjon om både havbunn og vannmasser. Data fra multistråleekkolodd gir for eksempel informasjon om dypet og om hardheten på havbunnen i de øverste 5-20 cm.

Mellom alle de planlagte stasjonene på Garsholbanken bruker vi et sedimentekkolodd (TOPAS), som gir oss et to-dimensjonalt bilde av havbunnen og sedimentene under.

I starten av vårens første Mareano-tokt har vi utført prøvetaking og videoopptak fra flere stasjoner i den sørøstlige og østlige delen av Garsholbanken. Der består havbunnen av et tynt dekke av myke slamholdige sedimenter over kompakte moreneavsetninger; grå stiv leire med varierende innhold av stein.

Det første vi gjør på en såkalt fullstasjon, er å ta en CTD-prøve av sjøvannet rett over havbunnen. CTD er en forkortelse for conductivity, temperature og density, eller på norsk ledningsevne, temperatur og tetthet.

Deretter setter vi ut videoriggen «Chimaera» og filmer langs en 200 meter lang linje, noe som gir viktig informasjon om hvordan havbunnen ser ut. På de første stasjonene på Garsholbanken har vi sett sandholdig slam med mange graveganger etter dyr som lever på bunnen, og stedvis forekomst av stein.

Samtidig som videoriggen står på bunnen i starten av linja, tar vi prøver av sedimentene med vår videograbb, som kan operere fra en 0,025 m² flate og inntil 11 cm ned i havbunnen. Vi geologer liker dette utstyret, fordi vi ser hva som skjer i sann tid og får presis posisjon fra videoriggen. Når videoriggen med grabb er oppe på dekk ser geologene på prøven og bestemmer hva slags sedimenter det er. Dette er en kontroll av om sedimentklassifikasjonen, som er tolket ut fra opptakene fra videoriggen, er riktig.

Etter kontrollen og uttak av en liten prøve, går det som er igjen av sedimentprøven til Naturhistorisk museum i Bergen, som bruker materialet til å se etter innhold av dyr og eventuelle nye arter.

Etter dette gjør vi klar for prøvetaking med en «van Veen-grabb», hvor biologene bruker prøven til å undersøke bunnlevende dyr. Geologene følger med på prøvetakingen, tar bilder, registrerer sedimenttype og sikrer seg en prøve.

Video, grabbprøvetaking og eventuelt bruk av en boxcorer gjør at geologene kan bestemme om det skal tas prøver med en multicorer, et redskap som kan presse rør cirka 50 cm ned i havbunnen. For å bruke dette redskapet må bunnen være myk og fri for stein og grus.

Etter denne gjennomgangen kan vi se hvordan det gikk på den første fullstasjonen på Garsholbanken: Videoen viste sandholdig slam med enkelte steiner. Den lille videograbben fikk opp sandholdig slam. Grabben som biologene bruker viste at det var et brungrått mykt topplag på 5 cm, fulgt av stiv sandholdig klebrig leire med store stein i en av de seks grabbene. Utfra dette ble det vurdert at det ikke var noen god idé å ta prøver med multicoreren her, da det harde underlaget kunne skade både rør og multicoreren. Slike flere tusen år gamle bunnsedimenter er heller ikke interessante for kartlegging av miljøgifter.

Men det kommer flere muligheter for å ta denne typen prøver på andre stasjoner på Garsholbanken.