Sårbare naturtyper på Garsholbanken

I nord er området preget av noen få, men store rygger som ruver opp mot 100 meter i landskapet. I den sørlige delen, selve Garsholbanken, ligger det derimot en serie med små rygger som kun er noen meter høye. Videre vestover i området møter vi kontinentalskråningen, hvor vanndypet øker, og som strekker seg helt ned mot 3000 m. Garsholbanken er for mange kanskje bedre kjent som Heidrun og Aasgard, store olje- og gassfelt som ble utbygd for rundt 20 år siden.

Sårbare naturtyper er vanlige i området. På enkelte forhøyninger spredt ut over hele området finner vi både levende og døde korallrev. Vi har oppdaget 10 nye korallrev som ikke har vært kjent fra før. Fem av disse var levende, mens på de fem andre så vi ingen levende kolonier av den revbyggende korallen Desmophyllum pertusum (syn: Lophelia pertusa). Disse er ikke nødvendigvis døde, men vi kan rett og slett ha bommet på den levende delen.

Svamphager, sjøfjærsamfunn, og bambusskorallskog og korallrev, er eksempler på naturtyper som lett blir skadet dersom fiskeredskaper kommer borti dem. De er også sårbare for nedslamming, enten slammet kommer fra utslipp av borekaks, kloakk, akvakultur eller oppvirvlete sedimenter fra tråling. Korallrev og bambuskorallskog er rødlistet med kategori nært truet, mens de andre to ikke er rødliste-vurdert. Det er den begrensete utbredelsen sammen med den dokumenterte trusselen fra bunntråling som er begrunnelsen for rødlistestatusen. Vi har ikke sett sikre tegn på skader på disse naturtypene som kan tilskrives bunntråling, og det er generelt svært få spor etter trål på havbunnen i området. De eneste skadene vi har sett er brekte sjøtre. Sjøtre som vokser på et ustabilt underlag (f. eks på små steiner eller korallblokker) vil velte av strømmen når de når en viss størrelse. Når vi finner avbrekte grener på et ellers solid underlag er det et sikkert tegn på en eller annen fysisk påvirkning. De aktivitetene som kan ha forårsaket det er i dette tilfellet linefiske, garnfiske, eller havbunnsinnspeksjon med ROV.

Det var en overraskelse å finne store områder med bambuskorallen Isidella lofotensis. På mange av lokalitetene vi har filmet sto denne hornkorallen tett, med rundt 5 kolonier per 10 m². Slike områder kalles for bambuskorallskog. Noe slikt er ikke observert før på sokkelen i Norskehavet. Tilsvarende tettheter er tidligere bare kjent fra enkelte fjorder (Andfjorden, Vestfjorden, Hardangerfjorden) og i Skagerrak, utenfor Egersund. De tidligere funnene som Mareano har fra sokkelen i midt-Norge har vært av svært spredte kolonier. 

1/3

På den ellers bløte bunnen med sandig slam ligger det små områder med stein avsatt under istiden, enten i form av rygger, kjent som morener (disse dannes ved fremrykk eller pauser i tilbakesmeltningen) eller noen få som er spredt utover et større område etter å ha regnet ned fra isfjell som har blitt fraktet bort fra breen. Her finner vi som oftest svamphager, og en sjelden gang enkelte sjøtre (Paragorgia arborea). De vanligste svampene i disse «hagene» er griseøre (Phakellia ventilabrum), fingersvamp (Antho dichotoma), traktsvamp (Axinella infundibuliformis) og Mycale lingua (som ikke har noe norsk navn). Andre svamper kan danne andre naturtyper i andre miljøer (svampspikelbunn og kaldtvannssvampsamfunn).

Sjøfjær er stedvis vanlige over hele Garsholbanken, men enkelte steder står de så tett at vi kaller forekomstene for «sjøfjærsamfunn». Disse sjøfjærene er for det meste artene stor piperenser (Funiculina quadrangularis) og hanefot (Kophobelemnon stelliferum), men andre arter som liten sjøfjær (Virgularia mirabilis), Halipteris sp., og Ptilella grandis (disse to har ikke norsk navn) forekommer også. Utenom sjøfjærsamfunn har vi også ofte observert stor piperenser og hanefot relativt tett i bambuskorallskog.

Hvordan definerer vi sårbare naturtyper?

De sårbare naturtypene har sine egne indikatorarter (arter som er typiske for bestemte habitater). Disse kan forekomme mer eller mindre tett. Står de tett nok så sier vi at de danner en naturtype. Men hvordan kan vi anslå tettheten mens videoriggen slepes langs bunnen? På hver lokalitet som Mareano undersøker filmes en standard lengde på 200 m. Da slepes videoriggen med en jevn langsom fart (0,7 knop) ca 1,5 m over bunnen. Når disse videoene senere analyseres i land beregnes tettheter av de ulike artene basert på antallet individer eller kolonier og størrelsen på arealet som er observert. I felt (mens vi filmer) bruker vi hyppigheten av indikatorartene som et grovt anslag på tetthet. Analyser av tidligere videoopptak har vist oss hvordan de ulike artene er fordelt med ulike tettheter. Disse resultatene har vi brukt til å definere grenseverdier for minimumstetthet av de ulike sårbare naturtypene. I felt må vi da for eksempel se en svamp oftere enn hvert femte sekund for at vi skal kalle området for et svampsamfunn. For korallrev er definisjonen annerledes: et korallrev har vi når bunnen er dekket av skjeletter av steinkorallen Desmophyllum pertusum (tidligere navn: Lophelia pertusa) over en periode på mer enn 10 sekunder.

Kartene som vi senere lager for utbredelsen av slike sårbare habitater er nyttige for å kunne ta vare på biomangfoldet og å forvalte havbunnsnaturen i henhold til internasjonale avtaler som Norge har undertegnet. Disse spesielle og sårbare habitatene er svært artsrike og har antageligvis viktige økologiske funksjoner, men mye forskning gjenstår for å kunne beskrive mer i detalj hva de betyr for økosystemet og hvordan miljøet påvirker utbredelsen.