Vi har lagt Tromsø bak oss og er endelig på vei mot et av verdens mest produktive havområder, Spitsbergenbanken, der vi i 18 døgn skal samle inn data og bunnprøver.
Foto: Havforskningsinstituttet / "G.O. Sars"
Nå står Spitsbergenbanken for tur
Toktdagbok: Etter 33 timer seilas fra Tromsø nærmer vi oss selveste Spitsbergenbanken, som er kjent som et høyproduktivt havområde mellom Bjørnøya og Hopen. I tillegg skal et område kalt Kirkegården kartlegges, uten at noen om bord med sikkerhet kan si hvor navnet kommer fra.
Aktiviteten om bord har det siste døgnet vært høy. Et førtitalls paller med utstyr og instrumenter ble heist om bord i morgentimene, og skal i løpet av dagen pakkes ut og klargjøres til bruk når vi ankommer området som skal kartlegges.
Det er like før avgang til farvannene ved Svalbard. Forskningsfartøyet G.O. Sars laster inn et førtitalls paller med utstyr og instrumenter, og ikke minst ankommer 16 forskere og teknikere fra Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Universitetsmuseet i Bergen. Foto: Børge Holte / Havforskningsinstituttet
På grunn av dårlig vær på den grunne og strømsterke Spitsbergenbanken, har vi stokket om på planene og satt kursen mot Kirkegården, der vi ankom seint fredag kveld. Her er værforholdene bedre enn lenger vest, og vi kan jobbe effektivt uten å bekymre oss for å knuse kostbart utstyr mot havbunnen eller skutesiden.
Spitsbergenbanken er, sammen med andre deler av Barentshavet, et av verdens mest produktive havområder. Når isen trekker seg tilbake om våren og sola slipper til, "eksploderer" planktonoppblomstringen ved iskanten og forsyner bl.a. fisk, hval og sjøfugl med store mengder næring. På grunn av den korte avstanden fra havoverflaten og ned til havbunnen blir det rikelig med næring også til bunnorganismene når dødt plankton synker. Nå, i disse tiders klimautvikling, er tiden kommet for å innhente mer kunnskap om våre høyproduktive hav- og sokkelområder i nord til bruk under bl.a. den fremtidige forvaltningen av Barentshavets ressurser.
Figuren viser de største rennene rundt Spitsbergenbanken (Bjørnøyrenna, Storfjordrenna og Kveithola), der isstrømmer (stiplede linjer) har erodert havbunnen og transportert sedimenter mot dypere områder i vest. På Spitsbergenbanken har isen enkelte steder og i enkelte perioder vært frosset fast til underlaget, og derfor ikke beveget seg. Kartleggingsområdene til det pågående Mareano-toktet er merket med blå omriss. Området i øst er kalt Kirkegården (se hovedteksten). Kartfigur: Valérie Bellec (NGU)
Men hvordan har de grunne bankene blitt dannet slik at de i dag bidrar til enorme naturressurser? Svaret ligger mer enn 20 000 år tilbake i tid, da isen dekket store deler av nordområdene. Økende ismasser i deler av området trykket på andre ismasser og satte i gang isstrømmer, en slags elver av is som over lang tid tok med seg store sedimentmasser og dannet dype daler i havbunnen. Imidlertid ble mange grunne bankområder stående igjen. Ett av disse er Spitsbergenbanken, som er en av de store bankene i Barentshavet. Spitsbergenbanken er avgrenset av Bjørnøyrenna i sørøst og Storfjordrenna i nordvest. I begge disse rennene, eller dalene i havbunnen, gikk det store isstrømmer ut mot sokkelkanten i vest, der sedimentmassene ble dyttet utfor sokkelkanten før de raste videre ned mot dyphavet.
Både geologene og biologene, og mange andre om bord, er spente på hva som skjuler seg på Kirkegårdens bunnområder. Hittil har vi ikke fått noen god forklaring på navnet, men vi håper at våre 42 planlagte videolinjer i området vil gi svar på hemmeligheten.
Vi kartlegger havbunnen – vil du vite hva vi finner?
Da kan du melde deg på årets Mareano-konferanse. Her får du helt oppdatert kunnskap om nye spennende funn – og du får vite litt om hvordan du kan bruke dataene i ditt eget arbeid.
Årets konferanse blir digital og gjennomføres 21. oktober.
