Terrengmodell fra 3000 meters dyp i Norskehavet. Oppløsning; 15 meter mellom punktene. Området som vi viser her, er 1260 kvadratkilometer. Illustrasjon: Kartverket/Mareano
Publisert: 20.10.2021 Oppdatert: 26.09.2022
Planleggingen av nye tokt er i full gang. Biologer, kjemikere, geologer og hydrografer skal ut på dypt vann.
Det er «Oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet», gjennom Meld. St. 35 (2016-2017), som bokstavelig talt sender forskerne rett til bunns for å skaffe til veie mer kunnskap om disse havområdene. Også regjeringens melding om «Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene», Meld. St. 20 (2019-2020), peker på nødvendigheten av mer kunnskap om naturverdier i dyphavet. Oljedirektoratet har siden 2018 utført flere tokt for å kartlegge geologiske ressurser, mens Mareano-programmet fra overflaten har skaffet seg et foreløpig bilde av bunnforholdene over 64 000 kvadratkilometer i dyphavene.
Kartleggingen gir kunnskap om dybde og havbunnsterreng, geologi, naturtyper og forurensning. Ved utgangen av 2020 fantes det dybdedata fra om lag 28 prosent av alle norske kyst- og havområder. «Kunnskapen fra Mareano er viktig som grunnlag for en helhetlig og økosystembasert forvaltning», skriver regjeringen Solberg i havrapporten «Blått hav, grønn fremtid» som ble lansert i juni.
Mareano-programmet svarer på myndighetenes satsing på hav. De 14 landene i Havpanelet, inkludert Norge, har forpliktet seg til en planmessig og bærekraftig forvaltning av 100 prosent av sine hav- og kystområder innen 2025. Det betyr at nær 40 prosent av verdens kystlinjer skal være underlagt helhetlige forvaltningsplaner som sikrer rene og rike hav innen fem år. Panelet oppfordrer samtidig alle andre kyststater til å sørge for det samme innen 2030.
Samtidig skal FNs havforskningstiår 2021-2030 bidra til å oppnå verdenssamfunnets bærekraftmål. Satsingen skal gi et globalt løft for å heve kunnskapen om havet og sørge for at samfunnet kan ta kunnskapen i bruk. Vårt arbeid i norske havområder er en viktig del av dette bildet.
Mye offentlig oppmerksomhet er nå rettet mot den midtatlantiske ryggen med et spesielt landskap preget av særegne miljøforhold. En ekspertgruppe, ledet av Havforskningsinstituttet, har så sent som i 2021 pekt på dette som et særlig verdifullt område. Her utvikles det stadig mange små vulkaner. Magma strømmer opp fra mantelen, gjennom skorpen, og varmer havvannet før alt gradvis størkner som vulkanske bergarter.
I denne varme vann- og lavastrømmen følger det gjerne med rike sulfider og store mengder næringsstoffer. Sulfidskorsteiner, eller «black smokers», dannes på 1500-3000 meters havdyp. Andre steder i Norskehavet har forskere fra Universitetet i Bergen også funnet industrimetallet mangan sammen med sjeldne metaller, avsatt som skorper i fast fjell på bunnen. På lang sikt kan utfellingene vise seg å være interessante malmforekomster.
De spesielle miljøforholdene gir også grunnlag for en særegen natur med høy diversitet. Store, flere tusen år gamle korallforekomster og svamper skaper habitat for et rikt dyreliv. Her kan vi finne kommersielt viktige dyphavsfisk, særegne livsformer og nye arter.
De spesielle miljøforholdene inneholder dermed særpreget natur, viktige mineraler og leveområder for organismer med ekstreme og eksotiske egenskaper. Hver for seg, eller sammen, kan dette mangfoldet være interessant både for bioprospektering og mekanisk industri, eller for varig vern.
Landskapet dypt under havoverflaten er svært variert, spennende og vakkert: Et eksempel er det såkalte Lokeslottet, en varm kilde på midthavsryggen 300 kilometer vest av Bjørnøya: Her finner vi en høydeforskjell på 2700 meter over en strekning på bare 25 kilometer!
Et annet eksempel er Molloydjupet, som ligger i Framstredet mellom Svalbard og Grønland. Det dypeste bassenget i norske havområder er hele 5569 meter dypt.
Medarbeiderne i Mareano-programmet kartlegger, forsker, forvalter og formidler. Vi går bokstavelig talt i dybden.
(Denne kronikken ble først publisert i Nordnorsk debatt og i Fiskeribladet)
