Gå til hovedinnhold
En artsrik bunnstrålfangst

Den artsrike fangsten fra en bomtrål, der en rød solstjerne er midtpunktet.

Foto: Børge Holte / Havforskningsinstituttet

I Polarfrontens grenseland

Toktdagbok: Etter to uker til sjøs har vi sett hvordan bunnsamfunnene endres med bunnsubstrat, og bunnvannets temperatur fra øst til vest på Spitsbergenbanken. Fra forholdsvis dype mudderflater i sørøst, opp steinsatte skråninger mot nord, og videre vestover mot Bjørnøya finner vi store mengder døde muslingskall og skjellfragmenter, samt enkelte høyarktiske bunndyr. Vi befinner oss i Polarfrontens grenseland.

Vi har hittil gjennomført videoundersøkelser på et hundretalls bunnlokaliteter, og åtte lokaliteter der vi også har foretatt innsamling av bunndyr og bunnsedimenter.

Kart over seilingsruten under toktet
Seilingsruten 2 uker fra toktstart, med lokaliteter for videoobservasjoner og prøvetaking på havbunnen. (Kartfigur: Kjell Bakkeplass / HI)

De forskjellige bunntypene vi har sett gir seg utslag i ulike dominerende bunndyr fra område til område, noe også temperaturene i bunnvannet trolig bidrar til. Mens våre temperaturmålinger i bunnvannet i den østlige delen av Spitsbergenbanken viste -1 °C, var den lenger vest på banken 3–4 °C.  Vi befinner oss i et brytningsområde mellom kalde arktiske vannmasser fra nord, og varmere atlantisk vann fra vest og sør, kalt Polarfronten.

Kjemiprøver pakker på lab ombord
Her klargjør og pakker Anders Fuglevik sedimentprøver, som skal fryses ned og senere analyseres for miljøgifter. (Foto: Børge Holte / Havforskningsinstituttet)

Skallene etter døde muslinger, rur og snegl dekker store deler av de østlige områdene på Spitsbergenbanken. Noen av skallene kan være tusener av år gamle, og 5–6 cm nede i bunnen finner vi trolig opptil 10 000 år gamle skjellfragmenter. Men selvsagt ser vi også skall fra nylig døde dyr på videoskjermene der videoriggen ‘Chimaera’ beveger seg i 0,7 knops fart, og noen titalls centimeter over bunnen. Opphopning av skjellfragmenter er heller ikke uvanlig på grunt vann langs norskekysten, der de i likhet med det vi ser her på Spitsbergenbanken kan danne deponier av skjellsand. En stor andel av skjellrestene stammer fra arten ‘butt sandskjell’, som vi har fanget levende på forholdsvis grunt vann ved hjelp av vår bunndyrtrål. Også tomme skall fra haneskjell ses sammen med levende haneskjell mer eller mindre spredt utover store deler av banken.

Fjærestjerne på havbunnen
Pigghuder har ulike kroppsfasonger. Mest kjent er kanskje sjøstjerner og kråkeboller, men sjøliljer, som denne store fjærstjernen Heliometra glacialis, er tilpasset et liv i sterke strømmer. Den bruker de viftelignende fangarmene til å snappe opp partikler i fra vannet, og de lange, leddede festeorganene for å holde seg fast. Fjærstjernen kan svømme med de ti armene sine. (Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet)

På steinbunnen i den kaldeste og østlige delen av banken så vi store mengder slangestjerner, samt kråkebollen Strongylocentrotus, som trives i nordlige farvann. Disse tilhører pigghudene, og mange av dem er kjent for å opptre i kaldt arktisk vann. Men det mest høyarktiske innslaget vi har funnet i bunndyrsamfunnet er sjøliljen Heliometra glacialis, som vi fant stående tett i tett i den kalde østlige delen av Spitsbergenbanken. Selv om denne sjøliljen verken ligner på slangestjerne eller kråkebolle, tilhører også den pigghudene. Tidligere har Mareano stort sett kun funnet Heliometra under våre arktiske tokt i 2018–2019 til Kvitøyrenna øst for Svalbard og i en av Europas nordligste fjorder, Rijpfjorden på Nordaustlandet (Svalbard).

Nesledyr og mosdyr på havbunnen
Vi kommer over mange flotte «skoger» av nesledyr og mosdyr i de strømrike områdene. Her ser vi det røde nesledyret Thuiaria breitfussi som lever tett sammen med det gråbrune mosdyret Eucratea loricata. Rundt om på bunnen er det mange tomme skjell og flekkvis med skorpeformede rødalger. Nede i mosdyrbuskene sitter en liten pyntekrabbe, Hyas. (Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet)

Lenger vest på Spitsbergenbanken, med innblanding av noe varmere atlantisk vann, er bunnsamfunnene mer lik de vi kjenner fra stein og grusbunn langs norskekysten. Typiske arter her var drøbakkråkeboller, nakensnegl, rur og eremittkreps. Sistnevnte er en gammel kjenning fra norskekysten, og bor inne i et sneglehus. Her, på Spitsbergenbanken, er det tydelig at næringstilgangen for eremittkrepsen er stor der den leter seg frem til matbitene mellom stein og rurskall. Men likevel, også i dypet kan det være trangt om plassen, og den sterkestes rett råder ofte grunnen, med tendenser til ‘håndgemeng’.

Jo lenger vest og nærmere Bjørnøya vi kommer, er bunnstrømmene svært sterke og mange bunndyr klarer ikke å få feste i den strie strømmen. Her øker imidlertid forekomstene av sjøpølser (brunpølse), som er utstyrt med sugeføtter som gir godt feste på fastsittende stein.

 

 

 

På samme måte som under Mareano-tokt i 2017 ser vi hvordan sjøpølsene gir ly og feste for andre organismer, og danner ‘Brunpølsebunn’ sammen med blant annet kolonier av små nesledyr og mosdyr. (Se mer om dette særegne bunnsamfunnet i toktdagboka fra 2017: Ny biotop og sovende uer ved Bjørnøya | Mareano - Samler kunnskap om havet).

 

 

 

Mareanos forskningsgrab settes ut
Mannskapet på forskningsfartøyet G.O. Sars gjør en strålende jobb for oss om bord. Her setter trålbas Even Rong ut Mareanos forskningsgrabb. (Foto: Børge Holte / Havforskningsinstituttet)

 

 

 

Vi kartlegger havbunnen – vil du vite hva vi finner?

Da kan du melde deg på årets Mareano-konferanse. Her får du helt oppdatert kunnskap om nye spennende funn – og du får vite litt om hvordan du kan bruke dataene i ditt eget arbeid.

Årets konferanse blir digital og gjennomføres 21. oktober.

Se programmet og meld deg på konferansen.

Kontakt

Børge Holte, 061119

Børge Holte

Havforskningsinstituttet
Forsker
916 30 856