70-metersbakken

Etter å ha sett seg litt rundt på denne harde og steinete flaten, skal den sette utfor og gå ned den 70 meter høye skråningen, men hvordan havnet vi her? For å svare på det må vi skru klokka tilbake noen dager eller ~20 000 år, alt etter som.

Tidspunktet vil variere litt fra sted til sted, men for rundt 20 000 år siden ville utsikten vært ganske annerledes. På dette tidspunktet var isdekket fortsatt på sitt største, og strakte seg fra innlandet i Sverige, over Norge, og helt ut til Eggakanten i vest. Ved Eggakanten starter kontinentalskråningen, hvor det store vanndypet satte en stopper for videre utbredelse av isen. 
Breer og isdekker blir noen ganger omtalt som jordens pussepapir for sin evne til å slite ned fjell og skjære ut fjorder, men de er også ganske ryddige, i hvert fall når de vokser, og frakter med seg eller skyver foran seg «pussestøvet». Når isdekket er på sitt største kan det nesten virke som et samlebånd som transporterer sedimenter fra land og ut til kontinentalskråningen og -sokkelen. Denne samlebåndseffekten fortsetter også når isen trekker seg tilbake, og denne historien kommer tydelig frem på Garsholbanken i Norskehavet.

På Garsholbanken går det et tydelig skille omtrent midt i området, hvor isens oppførsel har vært ganske forskjellig (Figur 2 & 3). I nord er det ganske flatt med noen få, men svært høye rygger (opp mot 100 meter), mens det i sør er en gradvis stigning og en serie med små rygger (rundt 5 meter høye). Disse ryggene er morener, og forskjellen mellom dem forteller flere interessante historier om slutten av siste istid i området. Serien med små morener i sør indikerer at tilbaketrekningen i sør har gått ganske sakte og trinnvis tilbake oppover banken. De få morenene i nord og den flate bunnen viser at tilbaketrekningen her har gått ganske raskt, med noen lengre pauser der «samlebåndet» har fått tid til å sette fra seg materiale før neste steg startet (Figur 3). Men la oss gå tilbake til «Chimaeraen», for ikke alle ryggene i nord har den samme historien (Figur 2 & 4).

Ryggen der «Chimaeraen» står, og som her uoffisielt er døpt til 70-metersbakken, er en del av en landform som har et ganske beskrivende, om ikke spesielt kreativt navn kjent som grop-haug-par (hill-hole pair). Selve prinsippet bak dannelsen av ryggen er ganske enkelt, hvor breen delvis har fungert som en «isskje» som delvis fryser seg fast til/graver seg ned i underlaget og deretter skyver/drar og vipper det opp og foran seg (Figur 4, 5 & 6). Resultatet av dette blir, som navnet, en tydelig grop med en stor rygg foran. Grop-haug-par kan også brukes for å vise retningen til isbevegelsen, da ryggen vil bli skjøvet frem i isens retning.

Selv om moreneryggene kanskje er de mest tydelige tegnene på materiale som har blitt lagt igjen av isen, så finnes det også andre sedimentavsetninger. Under tilbaketrekningen vil det ved fronten av isen bli pumpet ut fint materiale, hovedsakelig leir og silt, som er fraktet av smeltevann og som spres utover som en sky av sedimenter. Samtidig vil større og mindre biter av isen brytes av og bli fraktet bort fra breen (Figur 5). Disse bitene er kjent som isfjell, og vil gradvis smelte i havvannet. Når dette skjer vil sedimentene som er fanget i isen (blant annet grus og stein) regne ned over havbunnen som «marin snø». Resultatet av dette er at vi mange steder på Garsholbanken finner ganske hard havbunn som er dekket av et teppe med finere materiale. Dette ble bekreftet etter et vellykket nedslag med «Chimaeraen» i den marine snøen i bunnen av bakken ved R2420.