Fire vrak funnet i Barentshavet

- Det er spennende krigshistorie som er funnet på bunnen av Barentshavet, sier Erling Skjold fra Norsk Skipsvrakarkiv.

På mellom 200 og 300 meters dyp i Barentshavet langs grensen mot Russland har Kartverket funnet fire vrak. Vrak nr. 1 er sannsynligvis britiske DS IOLO, som er innlemmet i foto. Vrak nr. 4 vises her i terrengmodell av havbunnen. Illustrasjon: Øyvind Tappel, Bente Berggraf, Kartverket

Sjømålingsfartøyet til Kartverket har funnet fire tidligere uoppdagede vrak på bunnen av Barentshavet i det tidligere omstridte området langs grensen mot Russland. Vrakene, som ligger på 200-300 meters dyp, er 120-140 m lange, 15-21 m brede og 13-16 m høye.

Når Kartverket kommer over vrak under sjømålingen, registreres det uten å undersøkes videre. Men basert på vrakenes beliggenhet og størrelse har Erling Skjold fra Norsk Skipsvrakarkiv langt på vei identifisert hvilke skip Kartverket har funnet.

- Størrelsen på skipene tilsa at dette sannsynligvis var krigsforlis, og de nordligste måtte være forlist sommerstid. Posisjonsangivelser for 100-75 år siden er særdeles mye mindre nøyaktige enn dagens, så dette var den største utfordringen. Vrakenes størrelse ble dermed vel så viktig som deres posisjon, skriver Skjold i redegjørelsen.

Skipsvrakenes størrelse og posisjon i en skjematisk framstilling. Fordi vrak 1 ligger utenfor de aktuelle seilingsrutene for andre verdenskrig, tyder det på at det må stamme fra første verdenskrig, ifølge skipsvrakeksperten.

Vrak nr. 1 må være fra 1. verdenskrig, mens vrak nr. 2, 3 og 4 passer utmerket med PQ 17-massakren som fant sted 4. juli 1942, forteller Skjold.

- Det eneste aktuelle skipet som passer med posisjon og størrelse for vrak nr. 1 er britisk D/S IOLO. Det ble bygd i 1898, men 11. oktober 1916 ble den britiske lastebåtens siste dag på overflaten. På reise fra Cardiff til Arkhangelsk ble den stanset av den tyske ubåten U-46 ca. 150 nautiske mil utenfor Vardø. Etter kontroll fikk besetningen lov til å gå i livbåtene før ubåtesset Hillebrand på sitt første stridstokt senket IOLO med torpedo og artilleri, skriver Skjold i analysen.

Det britiske lasteskipet D/S Iolo, som var lastet med 5200 tonn kull da den ble oppbrakt av tysk ubåt U-46 11.10.1916. Foto: Bill Schell, York Collection.

Skipsvrakeksperten mener at ubåtsjefen må ha hatt en særdeles god dag da han tok den barmhjertige beslutningen om å ta hele besetningen om bord på ubåten, før de ble fraktet til Vardø.

Terrengmodell av vrak 1, som ifølge vrakeksperten etter all sannsynlighet må være det britiske lasteskipet D/S IOLO. Illustrasjon: Øyvind Tappel, Kartverket

De tre resterende skipene var med stor sannsynlighet en del av Murmanskkonvoiene, skipskonvoiene med forsyninger til Sovjetunionen i perioden 1941-1945, som betegnes som en av 2.verdenskrigs mest dramatiske operasjoner. Skipene som i hovedsak var amerikanske, men også fra andre allierte nasjoner og fra Norge, seilte fra engelske havner og gikk til Murmansk og Arkhangelsk.

Konvoi PQ 17, som seilte ut fra Hvalfjord på Island, var den største i Murmanskfarten til da, med 34 handelsskip, alle fullastet med forsyninger og krigsmateriell til den russiske armé. Da konvoien til tross for iherdige angrep fra tyske fly og ubåter hadde kommet seg i god behold til området nord for Bjørnøya, fryktet britisk marine at den ville møte hovedangrepet fra tyskerne.

For å unngå det fryktede hovedangrepet, bestemte den britiske marinen at konvoien skulle spres. Det skjedde med katastrofale følger: Uten noe forsvar utover egne luftvernkanoner var skipene lett mål for torpedoer og bomber. Av de 34 skipene som startet fra Island ble 23 senket. 153 sjøfolk mistet livet, og i alt 210 fly, 400 stridsvogner, 3850 kjøretøyer og 100.000 tonn ammunisjon som var i lasten, fulgte med skipene ned.

Krigsfanger fra D/S CARLTON, som ifølge skipsvrakeksperten mest sannsynlig er vrak nr. 4. Foto: Erling Skjold, Norsk skipsvrakarkiv

Skjolds analyse viser at vrak nr. 2, 3 og 4 på illustrasjonen må stamme fra PQ 17-konvoien. Han skriver at de mest sannsynlige kandidatene, med tanke på posisjon og størrelse, er henholdsvis amerikansk D/S HONOMU (1919/6977), britisk D/S EARLSTON (1941/7195) og amerikansk D/S CARLTON (1920/5127).

Illustrasjon av vrak nr. 4, sannsynligvis D/S CARLTON. Vraket er godt synlig i dybdepunktene fra multistråle-ekkolodd, som er det Kartverket bruker for å dybdemåle havbunnen. Illustrasjon: Øyvind Tappel, Kartverket