Storegga - en fascinerende undervannsverden

I denne fortellingen tar vi et steg tilbake for å se på hvorfor havbunnen ser ut slik den gjør i dag. Storegga betyr stor kant, og det er ikke uten grunn at området har fått et slikt navn. For rundt 8.150 år siden forandret undervannslandskapet seg dramatisk i dette området. Det som da skjedde forårsaket en kjede av hendelser som påvirket store deler av Nord-Atlanteren og kystområdene rundt.

En skarp egg

Storeggaraset er et av verdens største kjente undervannsskred. Skredet er det siste i en rekke undersjøiske skred utløst akkurat her i Storeggaområdet. Forskere(*) har anslått at et areal på hele 95.000 kvadratkilometer ble påvirket av skredet, og at mellom 2.400 km3 og 3.200 km3 sedimenter raste ned mot dyphavet. Dette skapte et enormt søkk i kontinentalskråningen, og en høy brattkant i bakkanten av skredet.

For å forstå hvordan en slik hendelse som Storeggaraset kunne skje, er det nødvendig å gå langt tilbake i tid. Forskjellige prosesser har over flere millioner av år transportert sedimenter fra land ut mot sokkelkanten. Isbreer fraktet med seg sedimenter langs havbunnen under istidene, og denne blandingen av blokk, stein, grus, sand og leire, ble fraktet ned kontinentalskråningen som små og større ras. Finkornige sedimenter fraktet med smeltevann fra isbreene drøsset roligere ned mot havbunnen. Samtidig med disse prosessene, førte havstrømmer til at bunnsedimentene ble erodert, sortert og flyttet på.

Som et resultat av de mange hendelsene med sedimentavsetning er havbunnen bygget opp av lag på lag med sedimenter med forskjellige egenskaper. Lagene kan stables til et visst punkt, men akkurat som med en overlesset kake, vil det til slutt skje en katastrofe. Bare en siste liten detalj på toppen, så kollapser hele strukturen.

Hvordan kunne havbunnen kollapse?

Når istider kommer og går fører voksende og minkende isdekker til store og verdensomspennende forandringer - volumet av havvann forandrer seg, det samme gjelder havnivået og høyden på kontinentene. Når vann blir bundet opp i isbreer og isdekker under istider, vil mengden vann i havene bli redusert, og en får en senkning av havnivået verden over (eustatisk forandring). Samtidig vil opphopingen av is i store isdekker føre til nedpressing av jordskorpen slik at havnivået stiger (isostatisk forandring). Det vi oppfatter som havnivå er faktisk en kombinasjon av eustatiske og isostatiske forandringer. Disse forandringene bestemmer volumet av vann i havene, og delvis hvordan vannet er fordelt på jordkloden. Forandringene innvirker på hvordan sedimenter fordeles på havbunnen, og hvilke egenskaper de får.

Når isbreene og isdekkene trekker seg tilbake mot slutten av en istid, blir forandringene reversert, og trykket på jordskorpen minker der isen forsvinner. Dette fører ofte til jordskjelv. Jordskjelv, trykkforandringer og temperaturforandringer (som skjer når isen forsvinner fra havbunnen og en får inn varmere havvann) i sedimentene kan alle bidra til å forandre stabiliteten i havbunnen og utløse skred. Forskerne er usikre på om det var én, eller en kombinasjon av flere av disse faktorene, som til syvende og sist utløste Storeggaraset. Det de imidlertid er helt sikre på er at skredet påvirket enorme områder, og at en kjempetsunami slo inn over kystområdene rundt hele Nord-Atlanteren.

*Ifølge Haflidason m.fl. 2004, Marine Geology 213, (1-4), 201-234.

Les også: Livet i ei rasgrop

Flere toktdagbøker: