Variert dyreliv og landskap i Nordland VI

Røstrevet er verdens største kjente kaldtvannskorallrev-kompleks.

Bankområdene og områdene nær sokkelkanten er svært artsrike. På sokkelen i Nordland VI er det sterk bunnstrøm mange steder, spesielt oppå bankene, hvor havbunnen hovedsakelig består av sand og grus. Der steinene er store nok til å være et stabilt underlag finner vi fastsittende filtrerende arter fra en rekke ulike dyregrupper, men i områder med sand og grus er slike stort sett fraværende. Disse grove sedimentene gir lite informasjon om miljøforholdene, siden eventuelle partikler med forurensning er ført bort av strømmen. Generelt er det lite slambunn på kontinentalsokkelen, men i noen få dypere områder med mindre strømpåvirkning kan partikler samles opp. Ett av disse områdene er Vesterdjupet, nordvest for Skomvær. I disse sedimentbassengene avsettes slam og organiske partikler kontinuerlig. Laget vokser noen få millimeter i året, og mye av forurensningen i det marine miljøet ender opp her. Sedimentprøver fra uforstyrret slambunn utgjør derfor et arkiv som kan brukes for å studere miljøforholdene lag for lag nedover i bunnen. Sjøfjær og trollhummer er typiske organismer i slike områder. Andre steder på sokkelen med moderat strøm kan vi finne svampområder hvor bunnen ofte består av en blanding av svampspikler og mudder.

Topografikart for Nordland VI. Røde punkter viser lokaliteter der det kun er gjennomført videofilming. Sorte punkter viser lokaliteter hvor det både har blitt samlet inn bunnprøver og videofilmet.

Sokkelkanten

Kanten på kontinentalsokkelen utgjør et ganske klart avgrenset område som starter på 200–500 meters dyp, definert av en relativt brå økning i helningen på bunnen. På sokkelkanten er strømmen spesielt sterk og har stor innflytelse på sedimentene. Her kan man finne store områder med grus og sand som beveger seg langsomt i form av store sandbølger. I grusområdene er det vanlig å finne tette bestander med blomkålkoraller (Drifa, Duva og Gersemia) og medusahode (Gorgonocephalus).

Skråningen

Fra sokkelkanten og nedover finner vi to markante skiller mellom tre vannmasser som er så forskjellige at de kan betraktes som ulike klimasoner. I øvre deler av skråningen strømmer forlengelsen av Golfstrømmen som sikrer oss et relativt mildt klima her i Norge. Det tydeligste faunaskillet forekommer på rundt 700 meters dyp. Skillet sammenfaller med overgangen mellom atlantisk vann med temperaturer over 0,5 °C og arktisk vann med temperaturer mellom 0,5 og ÷0,5 °C. Nedenfor dette skillet er faunaen svært forskjellig fra den på grunnere områder. Det neste skillet ligger på rundt 1000–1300 meters dyp. Dypere enn dette finner vi norskehavsvannet som har en stabil temperatur på mellom ÷0,5 og ÷1,1 °C. Dette vannet er karakteristisk for de dype delene av hele Norskehavet. Andre faunaskiller er ikke knyttet til dyp, men har sammenheng med fordeling av bunntyper, landskap og strømforhold.

Mangfoldet av dyr som er synlig på video avtar gradvis nedover i dypet. Like nedenfor sokkelkanten finner vi ofte en fargesprakende havbunn. Her vokser korallrev og ”skoger” av sjøtre (Paragorgia) og risengrynkorall (Primnoa) helt i yttergrensen for hvor de kan leve med hensyn til temperatur. Korallrev kan verken vokse eller overleve i vann som er kaldere enn ca. 4 °C. Korallblokker fra revene som står øverst i skråningen kan falle ned i kaldere vann, men der dør de i løpet av kort tid. Dette observerte vi på videoopptakene som vi tok nedenfor Røstrevet.

Nedre kontinentalskråning ligger dypere enn grensen mellom vannmassen med arktisk opprinnelse og dypvannet i Norskehavet, som ligger på rundt 1000 meter. Bunnsubstratet her er generelt mer finkornet enn i øvre del av kontinentalskråningen. Dypere enn 1300 meter er bunnen ofte full av sylindersjøroser (Ceriantharia) og sjøliljer (stilkede Crinoidea) er vanlige. Elpidia glacialis, eller ”sjøgris”, er en typisk dyphavsjøpølse i denne del av kontinentalsokkelskråningen.

Sjøgrisen, Elpidia, er en vanlig sjøpølse nederst i kontinentalskråningen. Den er ikke særlig stor, bare noen få cm.

Ras

Størstedelen av kontinentalskråningen viser tydelige spor etter store ras. Rasene har skjedd i flere omganger, med det siste store og kjente raset for omtrent 4 000 år siden akkurat der Røstrevet ligger i dag. Nedover i rasområdene finner vi terrasser av hardpakket leire, loddrette bruddflater og ulike avvekslende dyresamfunn.

I rasområdene er havbunnen svært kupert, med rygger og skrenter i veksling med flatere partier. Mange steder stikker flere meter høye sedimentblokker opp av havbunnen. Enkelte av skrentene er mange meter høye, og nærmest vertikale. Noen steder ser vi en tydelig lagdeling i sedimentene. På den flate mudderbunnen mellom rasblokkene på dypere vann vokser sylindersjørosene tett.

Rasblokker: I rasområdene er havbunnen svært kupert, med rygger og skrenter som veksler med flatere partier. Den hardpakkede moreneleiren er fast nok til å være underlag for fastsittende organismer som svamper.

Raviner

Undersjøiske raviner, eller marine gjel, finnes også i Nordland VI, selv om de ikke er like store som i Nordland VII. Øverst i skråningen utenfor kontinentalsokkelen i nordlig del av Nordland VI oppdaget vi en ravine med sjeldent dyreliv og bakteriematter. Det var flere tegn på at det siver ut gass fra havbunnen i den lille ravinen. Svarte sedimenter, hvite bakteriematter og ”enger” av rørbyggende mark er alle tegn på at det lokale økosystemet er basert på omsetning av enkle næringsemner, som metan. Men nøyaktig hva som siver ut fra disse oppkommene, kan vi ikke si. De rørbyggende markene kan være skjeggbærere (Siboglinidae, tidligere kalt Pogonophora). På norsk kalles de skjeggbærere fordi de har tentakler rundt munnen. De fleste skjeggbærere får energien sin fra kjemosyntetiserende bakterier i mark. Skjeggbærere observeres ofte på varme kilder på dypt vann, på råtnende hvalkadavre i dypet og på metan-oppkommer.

Dyphavssletten

Der hvor skråningen flater ut, overtar den slette mudderbunnen i dyphavet. Her er vannet stabilt kaldt med mellom ÷0,5 og ÷1,1 °C. Stilkete sjøliljer (Bathycrinus), glassvamper, sjøpølsen Kolga og kråkebollen Pourtalesia er de vanligste organismene. På de største dypene i Nordland VI er det en arktisk fauna som ser ut å være felles for de dype delene av Nord-Atlanteren og norskehavsbassenget. Dette er et stort slettelandskap med finkornete sedimenter og ofte en høy tetthet av foraminiferer (encellete kalkskallorganismer). Det ser ut å være en fattig, men spesiell fauna i det kalde vannet, og svært få dyr lever nede i bunnen.

Den stilkete sjøliljen Bathycrinus kan stedvis dominere dyresamfunnet i dypet.

Mange korallrev

Langs kanten av kontinentalsokkelen ytterst i Trænadjupet ligger Røstrevet. I dette området faller sokkelkanten sammen med bakkanten av det store Trænadjupraset. ”Trappetrinnene” som ligger like nedenfor sokkelkanten, er store rasblokker som har beveget seg litt nedover, men deretter stoppet opp. Lenger nede har massene beveget seg mer, og er brutt opp i mindre blokker eller blitt helt oppløst.

De levende korallrevene forekommer fra sokkelkanten og på ”trappetrinnene” nedover til ca. 350 meters dyp. De fargerike hornkorallene sjøtre og risengrynkorall fortsetter noe dypere enn Lopheliakorallene. Korallrevene er habitat for et stort mangfold av andre arter, både små og store. Brosme, lange og uer er vanlige fiskearter på revene. Disse artene trives i hulene mellom korallblokkene eller i skjul mellom korallgrenene. Når ueren ikke er oppe i vannet og spiser, ligger den gjerne på bunnen mellom korallene for å unngå å bli skylt bort av strømmen.

Gjennom MAREANO-kartleggingen har vi funnet flere nye korallrev på kontinentalsokkelen nord for Røstbanken. På de detaljerte bunnkartene som lages gjennom MAREANO er korallrevene ofte synlige som små forhøyninger, gjerne plassert på kanten av langstrakte forsenkninger. Dette er korallrev som gjerne har etablert seg på kanten av isfjellpløyemerker som ble laget av drivende isfjell for over 10 000 år siden.

Nordland VI

Nordland VI er et område av kontinentalsokkelen utenfor Lofoten. Navnet ble introdusert i forbindelse med at de nordlige havområdene ble inndelt i leteområder for olje og gass. Området betraktes som svært biologisk verdifullt på grunn av de viktige gytefeltene for sild og torsk som finnes her, samt et variert undervannslandskap med blant annet verdens største kjente kaldtvannskorallrev.

Koraller.

MAREANO gir unik informasjon

Gjennom samarbeidsprosjektet MAREANO kartlegger Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Kartverket utvalgte deler av havbunnen. Til nå har fokuset vært på bunnen utenfor Nord-Norge, men i fjor ble det også gjort kartlegging utenfor Møre og Romsdal.

I kartleggingen lages det først detaljerte dybdekart som viser bunntopografien, så velger forskerne ut områder som blir nøyere undersøkt med hensyn til biologi og geologi. Undersøkelsene i Nordland VI ble ferdige i 2012. Da var det blant annet tatt videoopptak på 202 lokaliteter og bunnprøver fra 40 av disse.

Siden MAREANO startet i 2005, har metodene og omfanget av informasjon om havbunnen utviklet seg til å bli unikt i verdenssammenheng. Nå kan resultatene brukes til å gi viktige innspill til forvaltningsrelaterte spørsmål og utfordringer ikke bare i MAREANO sine kartleggingsområder, men også i forbindelse med forståelsen av fordelingen av naturtyper i verdens dyphav.