Sedimentprøvetaking på Skjoldryggen

Figur 1: Dybdekart som viser Skjoldryggen med prøvetakingsstasjonene A, B og C (se figur 2). Prikkene viser stasjoner som er planlagt besøkt i løpet av toktet.

Ett av formålene med sedimentprøvetaking er å kartlegge dagens forurensingsnivå. Dette gjøres ved å analysere sedimentprøver fra områder der finkornige sedimenter er blitt avsatt i nyere tid. Dybdemålinger utføres med multistråleekkolodd i forkant av prøvetakingstokt, og gir meget viktige data for geologisk tolking av havbunn. Særlig styrken på det reflekterte signalet fra ekkoloddet er en god indikator på hvor vi kan finne egnete lokaliteter for prøvetaking. Hittil på toktet er det tatt sedimentprøver fra tre stasjoner på den nordlige delen av Skjoldryggen. Her presenterer vi de tre stasjonene og forklarer hvorfor en av de tre kan brukes til analyse av forurensing, mens de to andre ikke er egnet for slike analyser.
 

Figur 2: Her ser vi lokalisering av prøvestasjonene (merket A, B og C på figur 1) i forhold til bunnreflektivitet (venstre), der gul farge representerer hard bunn og fiolett representerer myk bunn. De ulike bunntypene er vist på bilder fra videoopptak (midten). Avstanden mellom de røde laserpunktene på bildene er 10 cm. Til høyre ser vi hvordan overflaten på de ulike sedimenttypene ser ut i kjerneprøver.

Stasjon A (Figur 2A)

Prøvestasjon A er lokalisert inne på kontinentalsokkelen, på 366 m dyp. Bunnreflektiviteten her er lav, noe som tyder på at det er myk bunn i dette området. Videobildet viser finkornete sedimenter. Sedimentoverflaten i kjernen består av sandholdig slam, som trolig er avsatt i moderne tid. Det er tatt ut sedimentkjerner til analyse fra stasjon A. Sedimentkjernene blir fordelt mellom NGU og Havforskningsinstituttet, som foretar analyse henholdsvis av tungmetaller og organiske forbindelser.

Stasjon B (Figur 2B)

Stasjon B ligger sentralt på Skjoldryggen, på 343 m dyp. Bunnreflektiviteten her er relativ høy, og indikerer en hard bunntype. Videobilde fra havbunnen viser at det er stein og grus på overflaten. Sedimentprøven i kjernen består av sandholdig grus, og med en svamp på overflaten. Den store andelen grus i prøven gjør sedimentene på stasjon B uegnet for forurensingsundersøkelse. Disse sedimentene er trolig av glasimarin opprinnelse, og avsatt ved slutten av siste istid.

Stasjon C (Figur 2C)

Denne stasjonen ligger øverst på kontinentalskråningen på 541 m dyp. Her er det lavere bunnreflektivitet sammenlignet med stasjon B og høyere enn på stasjon A inne på sokkelen. Videobilde viser slamholdig sand med grus. Kjerneprøven fra denne stasjonen inneholder spredte gruskorn i slamholdig sand. Innhold av grovkornede sedimenter (grus og sand) gjør at denne prøven ikke kan anvendes til forurensingsanalyser.

Sammenligning av prøvene fra de tre stasjonene viser at det er godt samsvar mellom de observerte sedimenttypene og bunnreflektiviteten kartlagt ved hjelp av multistråleekkolodd. Disse eksemplene viser hvor nyttige bunnreflektivitetskartene er for valget av prøvetakingsstasjoner, og fremhever viktigheten av å utnytte ulike typer data, for å på forhånd å ha et så nyansert og detaljert bilde av området som skal kartlegges som mulig.

Se også: