Fullt av groper på havbunnen

Kart over området som skal undersøkes under årets MAREANO-tokt i Barentshavet. Undersøkelsesområdet er vist med rødt omriss. De dypeste områdene (ca. 500 m)er vist med blå farge. Klikk på bildet for stor versjon.

Årets andre MAREANO-tokt er i gang, i tidligere omstridt område langs grensen til Russland i Barentshavet. Et særtrekk ved havbunnen i Barentshavet er det enorme antallet pockmark. At der finnes mange pockmark er noe man har visst en god stund, men de nye, høyoppløselige dataene til MAREANO viser virkelig hvor omfattende forekomstene er (Fig. 1 og 2). Gropene er vanligvis 20-30 m i diameter og 2-4 m dype. Enkelte steder ligger de så tett at de overlapper hverandre.

Tette forekomster av pockmark på havbunnen i Barentshavet. Utsnittet er fra den nordvestligste delen av undersøkelsesområdet vist i figuren over. Den hvite streken viser plasserringen av en 700 m lang videolinje. Linjen krysser en furet havbunn. Furene kan være dannet av isbreer eller muligens drivende isfjell som har tatt ned i bunnen, ved slutten av siste istid. Blå farge viser størst vanndyp, rød farge viser minst dyp. Vanndypet langs videolinjen er ca. 295 m.

Pockmark i havbunnen har vært studert i flere årtier, også i Norge, men fortsatt er det et stykke fram til man har en skikkelig forståelse av hvordan, hvorfor og når tid de har blitt dannet. Man antar at groper kan dannes ved plutselige utblåsninger av gass (for eksempel metan eller karbondioksid) og/eller væske (for eksempel grunnvann) fra lommer under havbunnen. Dette fører til at sedimenter blir blåst bort. En annen, og muligens vanligere prosess er at gass og/eller væske siver sakte ut fra havbunnen, noe som fører til at finkornete sedimenter blir forhindret i å legge seg til ro. Begge prosessene fører til fordypninger i havbunnen, såkalte pockmark.

Det er atskillig større usikkerhet knyttet til hvorfor pockmark dannes, og årsaken kan variere fra område til område. I Barentshavet har enkelte pekt på lekkasjer av hydrokarboner (olje og gass) fra reservoarer under havbunnen. Enkelte lekkasjer av gass fra havbunnen og opp i vannsøylen er observert. Lekkasjene kan ha sammenheng med at Barentshavet var utsatt for omfattende erosjon under siste istid, og at flere hundre meter med sediment ble skurt bort fra havbunnen av isbreer. Isens påvirkning kan ha ført til at olje- og gassreservoarer lekker.

En annen mulig forklaring kan være tining av gasshydrater. Under siste istid var store deler av Barentshavet dekket av is. Isdekket var så tykt at isen hvilte på havbunnen, andre steder beveget den seg framover og eroderte havbunnen som en veiskrape. I og under havbunnen samlet det seg store mengder gasshydrater, som er metangass innelåst i is. Da isdekket ble tynnere og isen etter hvert løftet seg fra havbunnen og brøt opp som isfjell, steg temperaturen i havbunnen samtidig som det kom inn varmere havvann. Temperaturstigningen førte til opptining av gasshydrater, og i løpet av en periode på kanskje bare noen år til noen hundre år kan en ha fått store utslipp av klimagassen metan fra havbunnen. Disse utslippene kan ha dannet det enorme antallet pockmark en ser i dag. Det er derfor mulig at flesteparten av gropene ble dannet over en relativt kort periode for 10 000-12 000 år siden.

Ved biologisk og geologisk kartleggingen benytter vi videokamera. Så tett som gropene ligger på bunnen av Barentshavet er det ikke til å unngå at vi av og til kommer over et pockmark. Under årets kartlegging har vi allerede funnet geologiske indikasjoner på at det lekker metangass fra havbunnen. Det gjenstår fortsatt mye arbeid før en har full forståelse av de tette forekomstene av pockmark i Barentshavet. Arbeidet som utføres i MAREANO vil bidra til å løse spørsmålene som gjenstår.

Tidligere toktdagbok: