MAREANOs sommertokt begynte 21. juli da FF G.O. Sars dro fra Tromsø og sørover til Nordland VI som ligger sørvest for Lofoten. Toktet startet i stille vær og med trente folk om bord med kvalifikasjoner innen dybdekartlegging, geologi og biologi, kjemi, instrumentering og data.
Figur 1.
Lofoten med Nordland VI som ble undersøkt med video, grabb, corer,
slede og bomtrål på steder som er markert med en stor sirkel på
kartet. De svarte prikkene er stasjoner som fremdeles skal
undersøkes. Multibeam-området ble dekket av Statens
kartverk.
I forbindelse med undersøkelsene til MAREANO i norske kyst- og havområder, er Statens kartverk Sjø med om bord på G.O. Sars som ansvarlig for dybdekartleggingen. Kartverket sitt fartøy, RV Hydrograf, opererer til daglig langs norskekysten, og har et ekkolodd som måler effektivt ned til 1200 meters dybde. Ved kartlegging på større dyp blir det leid inn andre fartøy. Et av fartøyene som har kraftigere ekkolodd er Havforskningsinstituttet sin G.O. Sars. I juli i år var derfor Statens kartverk Sjø med om bord i G.O. Sars for å bistå med dybdekartlegging på opptil 3000 meters dyp utenfor Lofoten.
Statens kartverk Sjø har siden 1989 brukt multistråleekkolodd fra Kongsberg Maritime under sine målinger. G.O. Sars sitt ekkolodd er også derfra, men er som nevnt av en kraftigere type som måler effektivt ned til omtrent 4000 meters dybde.
Vanlige ekkolodd for fritidsbruk sender en lydpuls fra båten og ned mot bunnen, og etter en viss tid mottar den et ekko som dybden beregnes ut fra. Multistråleekkolodd sender derimot ut en vifteformet lydpuls til hver side av båten, som deles opp i flere hundrede enkeltdybder når den returnerer. På grunt vann skjer dette opptil 20 ganger i sekundet, og ut fra dataene som mottas blir det dannet et tredimensjonalt bilde av havbunnen. Detaljrikdommen i dybdedataene blir så stor, at på områder grunnere enn 50 meter blir så godt som hver kvadratmeter av havbunnen truffet av lydpulsen. På 3000 meters dybde bruker lydpulsen derimot opptil 10 sekunder før den returnerer, og de omtrent 400 målingene per puls blir fordelt på en bredde på opptil 7 km på havbunnen, så her blir tettheten og detaljene mye lavere. Likevel blir det nok informasjon til at både slettelandskap, strukturer, formasjoner og dalfører blir avbildet, samt til en viss grad om havbunnen består av stein, sand eller leire. Denne informasjonen kan senere brukes av blant annet Havforskningsinstituttet og Norges geologiske undersøkelse for å velge ut områder som skal studeres nærmere.
I løpet av 20 timer ble et omtrent 35x35 km og fra 2700 til 1100 meter dypt område på kontinentalsokkelen ved Nordland VI kartlagt med multistråle-ekkoloddet (fig. 1). Dataene fra multistråle-ekkoloddet ble behandlet så langt mulig på G.O. Sars (fig. 2) og de foreløpige resultatene fra kartleggingen vises på figur 3.
Figur 2: Instrumentrommet på G.O. Sars hvor toktmannskapet
bl.a. fulgte med på resultatene fra multibeam-strålingen av
havbunnen.
Figur 3: Grovutkast av område kartlagt under toktet med G.O.
Sars. Hele området som ligger i Nordland VI sørvest for Lofoten,
er omtrent 35x35 km og fra 2700 til 1100 meter dypt. Utkastet viser
et relieff av bunnen med innlagte dybdekurver. Siden kartet ikke er
ferdig prosessert, finnes det mye støy i det.
Under toktet er det observert forsenkninger i sedimentet i Vesterdjupet som ligger i Nordland VI-området. Forsenkningene er enten sirkulære eller avlange, opp til ca. 1 2 m i diameter og ca. 50 cm dype, og med steile sider fra bunnen til overflaten.
Forsenkningene er funnet i myke sedimenter bestående av sand med silt og leire (fig. 4 og 5). I de fleste tilfellene er det markante kanter mot sedimentoverflaten og relativt steile sider. Bildene viser at det er mer grovkornede sedimenter nede i hullene med tydelige forekomster av grus sammenlignet med sedimentoverflaten ellers.
Figur 4. Forsenkning i leirholdig sand på stasjon 728 i
Vesterdjupet, Nordland VI. Det er 10 cm mellom de to røde prikkene
øverst.
Figur 5. En brosmelignende fisk ligger i en forsenkning. Tare og
en svamp ligger ved siden av fisken. Det er 10 cm mellom de to røde
prikkene øverst.
Øst på Nordland VI, der det var valgt ut 35 stasjoner som skal undersøkes på dette toktet, er det fra 100 til 200 meter dypt. Her ser vi en havbunn som er dominert av sand med områder med store steiner og grus. I områdene med sand finner vi små runde svamper, sjøpølser, trollhummer, flyndrefisker og små rester av døde skjell. Disse finner vi også i områder med sandstrukturer som strømribber. Under video-transektene flyr vi med kamera over steinete områder der svamper ofte trives og finner støtte til å stå oppreist på bunnen. Her observerer vi svamper som Phakellia sp, Axinella sp, Geodia baretti og Sidonops atlantica (tidligere kalt Geodia atlantica, fig. 6) samt svamper som ligger som et belegg på store steiner.
Figur 6. Stein støtter opp og gir feste for svamper på de grunne
områdene kystnært på Nordland VI. Her ser vi en stor svamp i
gruppen Geodia. På grunn av at svampen er formet som en kumme kan
det være grunn til å tro at det er en Sidonops atlantica
(Geodia atlantica).
Gode værforhold hjalp oss med å få gode videoer fra havbunnen. Natt til tirsdag den 26/7, dukket den første arten som kunne minne om en korall opp. Denne kolonien (fig. 7), som er bevokst med hydroider, kan minne om risengrynskorallen Primnoa sp. og litt om sjøbusken Paramuricea sp. innen gruppen Hornkoraller (Gorgonacida). Samtidig har kolonien mange likhetstrekk med svampen Antho sp.
Figur 7. Denne busken ble oppdaget på 108 meters dyp og kan
minne om risengrynskorallen Primnoa sp. eller sjøbusken Paramuricea
sp. innen gruppen Hornkoraller (Gorgonacida).
Lenger vestover på sokkelen var dypet mellom 200-250 m. Her er havbunnen dekket av en mer leirete sand med vekslende felter av blokkrike steingrunner. På videorommet strømmer det ut uforståelige fraser og ord som brukes av videopersonellet til å identifisere dyrene vi ser. Her skal alle dyrene loggføres. Stasjonene med myk havbunn har en annen fauna. Her dukker den røde sjøpølsen Stichopus tremulus (fig. 8) opp letende etter mat, mens den sleper kroppen sin rundt i sedimentene og etterlater seg spor. Pølseormen, Bonellia sp, dukker opp forankret i sanden med sin lange kropp.
Figur 8. Sjøpølsen Stichopus tremulus sannsynligvis på
jakt etter mat.
På den siste stasjonen kommer vi over et felt med finkornet leirete sand med store forsenkninger i sedimentet. Her finner vi den vakre sylinderanemonen som tilhøre gruppen Cerianthidae (fig. 9).
Figur 9. En gravende sjøanemone som tilhører familien
Cerianthidae. Vi ser kun de delikate tentaklene som strekker seg
opp over sedimentet.
Etter hvert dukker det opp berggrunn, og vi følger en rygg oppover til toppen. Her ligger mye stein - det indikerer at det kan være sterke strømmer her. På toppen av ryggen passerte vi gjennen en tett stim av uer og torsk som sto i strømmen (fig.10).
Figur 10. En stim med uer og torsk som stå i strømmen på toppen
av en rygg.
Været er godt, og det er nesten blikkstille på havet. Det gode været har gjort at vi fikk tatt 19 videostasjoner (hvorav 3 fullstasjoner, dvs at havbunnen også ble undersøkt med grab, boxcore, multi-core, slede og trål) på tre dager.
Dessverre fikk vi motorskade på G.O. Sars, og vi måtte avbryte vår jobb om bord åtte dager før planlagt slutt. Vi stimer derfor til Bergen hvor vi avslutter toktet.
Hilsen Tore F. Lie, Silje Jensen, Henning Jensen og alle toktdeltakerne på "G.O. Sars".