MAREANOs sommertokt begynte 21. juli da FF G.O. Sars dro fra
Tromsø og sørover til Nordland VI som ligger sørvest for Lofoten.
Toktet startet i stille vær og med trente folk om bord med
kvalifikasjoner innen dybdekartlegging, geologi og biologi, kjemi,
instrumentering og data.

Figur 1.
Lofoten med Nordland VI som ble undersøkt med video, grabb, corer,
slede og bomtrål på steder som er markert med en stor sirkel på
kartet. De svarte prikkene er stasjoner som fremdeles skal
undersøkes. Multibeam-området ble dekket av Statens
kartverk.
I forbindelse med undersøkelsene til MAREANO i norske kyst- og
havområder, er Statens kartverk Sjø med om bord på G.O. Sars som
ansvarlig for dybdekartleggingen. Kartverket sitt fartøy, RV
Hydrograf, opererer til daglig langs norskekysten, og har et
ekkolodd som måler effektivt ned til 1200 meters dybde. Ved
kartlegging på større dyp blir det leid inn andre fartøy. Et av
fartøyene som har kraftigere ekkolodd er Havforskningsinstituttet
sin G.O. Sars. I juli i år var derfor Statens kartverk Sjø med om
bord i G.O. Sars for å bistå med dybdekartlegging på opptil 3000
meters dyp utenfor Lofoten.
Multistråle-ekkolodd
Statens kartverk Sjø har siden 1989 brukt multistråleekkolodd
fra Kongsberg Maritime under sine målinger. G.O. Sars sitt
ekkolodd er også derfra, men er som nevnt av en kraftigere type som
måler effektivt ned til omtrent 4000 meters dybde.
Vanlige ekkolodd for fritidsbruk sender en lydpuls fra båten og
ned mot bunnen, og etter en viss tid mottar den et ekko som dybden
beregnes ut fra. Multistråleekkolodd sender derimot ut en
vifteformet lydpuls til hver side av båten, som deles opp i flere
hundrede enkeltdybder når den returnerer. På grunt vann skjer dette
opptil 20 ganger i sekundet, og ut fra dataene som mottas blir det
dannet et tredimensjonalt bilde av havbunnen. Detaljrikdommen i
dybdedataene blir så stor, at på områder grunnere enn 50 meter blir
så godt som hver kvadratmeter av havbunnen truffet av lydpulsen. På
3000 meters dybde bruker lydpulsen derimot opptil 10 sekunder før
den returnerer, og de omtrent 400 målingene per puls blir fordelt
på en bredde på opptil 7 km på havbunnen, så her blir tettheten og
detaljene mye lavere. Likevel blir det nok informasjon til at både
slettelandskap, strukturer, formasjoner og dalfører blir avbildet,
samt til en viss grad om havbunnen består av stein, sand eller
leire. Denne informasjonen kan senere brukes av blant annet
Havforskningsinstituttet og Norges geologiske undersøkelse for å
velge ut områder som skal studeres nærmere.
I løpet av 20 timer ble et omtrent 35x35 km og fra 2700 til 1100
meter dypt område på kontinentalsokkelen ved Nordland VI kartlagt
med multistråle-ekkoloddet (fig. 1). Dataene fra
multistråle-ekkoloddet ble behandlet så langt mulig på G.O. Sars
(fig. 2) og de foreløpige resultatene fra kartleggingen vises på
figur 3.

Figur 2: Instrumentrommet på G.O. Sars hvor toktmannskapet
bl.a. fulgte med på resultatene fra multibeam-strålingen av
havbunnen.

Figur 3: Grovutkast av område kartlagt under toktet med G.O.
Sars. Hele området som ligger i Nordland VI sørvest for Lofoten,
er omtrent 35x35 km og fra 2700 til 1100 meter dypt. Utkastet viser
et relieff av bunnen med innlagte dybdekurver. Siden kartet ikke er
ferdig prosessert, finnes det mye støy i det.
Fant forsenkninger i havbunnen
Under toktet er det observert forsenkninger i sedimentet i
Vesterdjupet som ligger i Nordland VI-området. Forsenkningene er
enten sirkulære eller avlange, opp til ca. 1 2 m i diameter og
ca. 50 cm dype, og med steile sider fra bunnen til overflaten.
Forsenkningene er funnet i myke sedimenter bestående av sand med
silt og leire (fig. 4 og 5). I de fleste tilfellene er det markante
kanter mot sedimentoverflaten og relativt steile sider. Bildene
viser at det er mer grovkornede sedimenter nede i hullene med
tydelige forekomster av grus sammenlignet med sedimentoverflaten
ellers.

Figur 4. Forsenkning i leirholdig sand på stasjon 728 i
Vesterdjupet, Nordland VI. Det er 10 cm mellom de to røde prikkene
øverst.

Figur 5. En brosmelignende fisk ligger i en forsenkning. Tare og
en svamp ligger ved siden av fisken. Det er 10 cm mellom de to røde
prikkene øverst.
Geologi og biologi
Øst på Nordland VI, der det var valgt ut 35 stasjoner som skal
undersøkes på dette toktet, er det fra 100 til 200 meter dypt. Her
ser vi en havbunn som er dominert av sand med områder med store
steiner og grus. I områdene med sand finner vi små runde svamper,
sjøpølser, trollhummer, flyndrefisker og små rester av døde skjell.
Disse finner vi også i områder med sandstrukturer som strømribber.
Under video-transektene flyr vi med kamera over steinete områder
der svamper ofte trives og finner støtte til å stå oppreist på
bunnen. Her observerer vi svamper som Phakellia sp, Axinella sp,
Geodia baretti og Sidonops atlantica (tidligere kalt
Geodia atlantica, fig. 6) samt svamper som ligger som et
belegg på store steiner.

Figur 6. Stein støtter opp og gir feste for svamper på de grunne
områdene kystnært på Nordland VI. Her ser vi en stor svamp i
gruppen Geodia. På grunn av at svampen er formet som en kumme kan
det være grunn til å tro at det er en Sidonops atlantica
(Geodia atlantica).
Gode værforhold hjalp oss med å få gode videoer fra havbunnen.
Natt til tirsdag den 26/7, dukket den første arten som kunne minne
om en korall opp. Denne kolonien (fig. 7), som er bevokst med
hydroider, kan minne om risengrynskorallen Primnoa sp. og litt om
sjøbusken Paramuricea sp. innen gruppen Hornkoraller (Gorgonacida).
Samtidig har kolonien mange likhetstrekk med svampen Antho sp.

Figur 7. Denne busken ble oppdaget på 108 meters dyp og kan
minne om risengrynskorallen Primnoa sp. eller sjøbusken Paramuricea
sp. innen gruppen Hornkoraller (Gorgonacida).
Lenger vestover på sokkelen var dypet mellom 200-250 m. Her er
havbunnen dekket av en mer leirete sand med vekslende felter av
blokkrike steingrunner. På videorommet strømmer det ut uforståelige
fraser og ord som brukes av videopersonellet til å identifisere
dyrene vi ser. Her skal alle dyrene loggføres. Stasjonene med myk
havbunn har en annen fauna. Her dukker den røde sjøpølsen
Stichopus tremulus (fig. 8) opp letende etter mat, mens den
sleper kroppen sin rundt i sedimentene og etterlater seg spor.
Pølseormen, Bonellia sp, dukker opp forankret i sanden med sin
lange kropp.

Figur 8. Sjøpølsen Stichopus tremulus sannsynligvis på
jakt etter mat.
På den siste stasjonen kommer vi over et felt med finkornet
leirete sand med store forsenkninger i sedimentet. Her finner vi
den vakre sylinderanemonen som tilhøre gruppen Cerianthidae (fig.
9).

Figur 9. En gravende sjøanemone som tilhører familien
Cerianthidae. Vi ser kun de delikate tentaklene som strekker seg
opp over sedimentet.
Etter hvert dukker det opp berggrunn, og vi følger en rygg
oppover til toppen. Her ligger mye stein - det indikerer at
det kan være sterke strømmer her. På toppen av ryggen passerte vi
gjennen en tett stim av uer og torsk som sto i strømmen
(fig.10).

Figur 10. En stim med uer og torsk som stå i strømmen på toppen
av en rygg.
Godt vær
Været er godt, og det er nesten blikkstille på havet. Det gode
været har gjort at vi fikk tatt 19 videostasjoner (hvorav 3
fullstasjoner, dvs at havbunnen også ble undersøkt med grab,
boxcore, multi-core, slede og trål) på tre dager.
Dessverre fikk vi motorskade på G.O. Sars, og vi måtte avbryte
vår jobb om bord åtte dager før planlagt slutt. Vi stimer derfor
til Bergen hvor vi avslutter toktet.
Hilsen Tore F. Lie, Silje Jensen, Henning Jensen og alle
toktdeltakerne på "G.O. Sars".