Publisert: 28.07.2011 Oppdatert: 02.09.2022
I forbindelse med undersøkelsene til MAREANO i norske kyst- og havområder, er Statens kartverk Sjø med om bord på G.O. Sars som ansvarlig for dybdekartleggingen. Kartverket sitt fartøy, RV Hydrograf, opererer til daglig langs norskekysten, og har et ekkolodd som måler effektivt ned til 1200 meters dybde. Ved kartlegging på større dyp blir det leid inn andre fartøy. Et av fartøyene som har kraftigere ekkolodd er Havforskningsinstituttet sin G.O. Sars. I juli i år var derfor Statens kartverk Sjø med om bord i G.O. Sars for å bistå med dybdekartlegging på opptil 3000 meters dyp utenfor Lofoten.
Statens kartverk Sjø har siden 1989 brukt multistråleekkolodd fra Kongsberg Maritime under sine målinger. G.O. Sars sitt ekkolodd er også derfra, men er som nevnt av en kraftigere type som måler effektivt ned til omtrent 4000 meters dybde.
Vanlige ekkolodd for fritidsbruk sender en lydpuls fra båten og ned mot bunnen, og etter en viss tid mottar den et ekko som dybden beregnes ut fra. Multistråleekkolodd sender derimot ut en vifteformet lydpuls til hver side av båten, som deles opp i flere hundrede enkeltdybder når den returnerer. På grunt vann skjer dette opptil 20 ganger i sekundet, og ut fra dataene som mottas blir det dannet et tredimensjonalt bilde av havbunnen. Detaljrikdommen i dybdedataene blir så stor, at på områder grunnere enn 50 meter blir så godt som hver kvadratmeter av havbunnen truffet av lydpulsen. På 3000 meters dybde bruker lydpulsen derimot opptil 10 sekunder før den returnerer, og de omtrent 400 målingene per puls blir fordelt på en bredde på opptil 7 km på havbunnen, så her blir tettheten og detaljene mye lavere. Likevel blir det nok informasjon til at både slettelandskap, strukturer, formasjoner og dalfører blir avbildet, samt til en viss grad om havbunnen består av stein, sand eller leire. Denne informasjonen kan senere brukes av blant annet Havforskningsinstituttet og Norges geologiske undersøkelse for å velge ut områder som skal studeres nærmere.
I løpet av 20 timer ble et omtrent 35x35 km og fra 2700 til 1100 meter dypt område på kontinentalsokkelen ved Nordland VI kartlagt med multistråle-ekkoloddet (fig. 1). Dataene fra multistråle-ekkoloddet ble behandlet så langt mulig på G.O. Sars (fig. 2) og de foreløpige resultatene fra kartleggingen vises på figur 3.
Figur 2: Instrumentrommet på G.O. Sars hvor toktmannskapet bl.a. fulgte med på resultatene fra multibeam-strålingen av havbunnen.
Under toktet er det observert forsenkninger i sedimentet i Vesterdjupet som ligger i Nordland VI-området. Forsenkningene er enten sirkulære eller avlange, opp til ca. 1 2 m i diameter og ca. 50 cm dype, og med steile sider fra bunnen til overflaten.
Forsenkningene er funnet i myke sedimenter bestående av sand med silt og leire (fig. 4 og 5). I de fleste tilfellene er det markante kanter mot sedimentoverflaten og relativt steile sider. Bildene viser at det er mer grovkornede sedimenter nede i hullene med tydelige forekomster av grus sammenlignet med sedimentoverflaten ellers.
Figur 4. Forsenkning i leirholdig sand på stasjon 728 i Vesterdjupet, Nordland VI. Det er 10 cm mellom de to røde prikkene øverst.
Øst på Nordland VI, der det var valgt ut 35 stasjoner som skal undersøkes på dette toktet, er det fra 100 til 200 meter dypt. Her ser vi en havbunn som er dominert av sand med områder med store steiner og grus. I områdene med sand finner vi små runde svamper, sjøpølser, trollhummer, flyndrefisker og små rester av døde skjell. Disse finner vi også i områder med sandstrukturer som strømribber. Under video-transektene flyr vi med kamera over steinete områder der svamper ofte trives og finner støtte til å stå oppreist på bunnen. Her observerer vi svamper som Phakellia sp, Axinella sp, Geodia baretti og Sidonops atlantica (tidligere kalt Geodia atlantica, fig. 6) samt svamper som ligger som et belegg på store steiner.
Gode værforhold hjalp oss med å få gode videoer fra havbunnen. Natt til tirsdag den 26/7, dukket den første arten som kunne minne om en korall opp. Denne kolonien (fig. 7), som er bevokst med hydroider, kan minne om risengrynskorallen Primnoa sp. og litt om sjøbusken Paramuricea sp. innen gruppen Hornkoraller (Gorgonacida). Samtidig har kolonien mange likhetstrekk med svampen Antho sp.
Lenger vestover på sokkelen var dypet mellom 200-250 m. Her er havbunnen dekket av en mer leirete sand med vekslende felter av blokkrike steingrunner. På videorommet strømmer det ut uforståelige fraser og ord som brukes av videopersonellet til å identifisere dyrene vi ser. Her skal alle dyrene loggføres. Stasjonene med myk havbunn har en annen fauna. Her dukker den røde sjøpølsen Stichopus tremulus (fig. 8) opp letende etter mat, mens den sleper kroppen sin rundt i sedimentene og etterlater seg spor. Pølseormen, Bonellia sp, dukker opp forankret i sanden med sin lange kropp.
På den siste stasjonen kommer vi over et felt med finkornet leirete sand med store forsenkninger i sedimentet. Her finner vi den vakre sylinderanemonen som tilhøre gruppen Cerianthidae (fig. 9).
Etter hvert dukker det opp berggrunn, og vi følger en rygg oppover til toppen. Her ligger mye stein - det indikerer at det kan være sterke strømmer her. På toppen av ryggen passerte vi gjennen en tett stim av uer og torsk som sto i strømmen (fig.10).
Været er godt, og det er nesten blikkstille på havet. Det gode været har gjort at vi fikk tatt 19 videostasjoner (hvorav 3 fullstasjoner, dvs at havbunnen også ble undersøkt med grab, boxcore, multi-core, slede og trål) på tre dager.
Dessverre fikk vi motorskade på G.O. Sars, og vi måtte avbryte vår jobb om bord åtte dager før planlagt slutt. Vi stimer derfor til Bergen hvor vi avslutter toktet.