 Figur 1. Dybderelieffkart over det undersøkte området på Nordkappbanken med lokalisering av stasjoner. (klikk på kartet for større versjon |
I MAREANO-programmet brukes en rekke ulike metoder for å karakterisere havbunnen: Multistråle-ekkolodd gir detaljerte dybdekart som vist på Figur 1.
700 m lange videolinjer filmet med høyoppløselig kamera gir detaljerte bilder av overflatesedimentene. På et utvalg av disse linjene blir det også tatt prøver av havbunnen med grabb, box-corer og multicorer. Mellom linjene/prøvetakingsstasjonene blir det kartlagt med Topas, som er en skrogmontert sonar som samler informasjon om sedimentlagene.
Det detaljerte dybdekartet viser mange pløyespor etter isfjell fra avslutningen av siste istid. Video-opptakene viser en del variasjon langs det 150 km lange transektet (se Figur 2). Forekomst av store, rundede steiner og kompakt leire med sand og grus er tydelige indikasjoner på at det er glasiale sedimenter som er avsatt her, og som fremdeles preger havbunnen. Andre indikasjoner på at overflatesedimentene er fra siste istid er forekomst av opptil 2 cm store stein noen få centimeter under havbunnen i en sedimentkjerne med høy andel av silt og leire. Slike avsetninger kan tolkes til å være glasimarine med tilførsel av droppstein fra isfjell.
Det finnes også andre bunntyper i det undersøkte området. I den dypere delen er det avsatt leire, silt og finsand på havbunnen, uten forekomst av verken grus eller stein. Dette tyder på kontinuerlig avsetning av finkornete sedimenter, og Topas-dataene viser at dette kan ha pågått siden siste istid.
Relativt sterke bunnstrømmer er trolig årsaken til lav eller ingen sedimentavsetning på de grunneste bankområdene. Dette i motsetning til de dypere områdene, der bunnstrømmen er lavere, og sedimenter blir avsatt kontinuerlig.
Med multicorer tas det prøver av finkornete sedimenter (slam), primært bestående av silt og leire (se Figur 4). Slike sedimentkjerner brukes av Havforskningsinstituttet og NGU for analyse av miljøgifter, spesielt i overflaten, for å se forurensingstilstanden slik den er i dag. Det er imidlertid også viktig å analysere hele sedimentkjerner for miljøgifter, noe som kan si hvordan forurensingstilstanden har utviklet seg over tid. Til dette formål analyseres det for innhold av bly-210, som kan gi alderen på kjernematerialet tilbake til ca. 1860. Supplert med Cesium-137 er det mulig å regne ut sedimentasjonsraten (hvor fort sedimentene avsettes) og når eventuelle miljøgifter ble avsatt.
Figur 4. Sedimentkjerne fra multicorer bestående av sandig slam.