På søndag besøkte vi det velkjente Steinaværrevet som ligger mellom holmer og skjær på østsiden av Andfjorden, innenfor et foreslått stort marint verneområde. Revet ble først beskrevet på 1940-tallet av zoologen Carl Dons. Metoden som ble brukt på den tiden var temmelig hardhendt med trekantskrape, som setter kraftige spor etter seg i et skjørt korallrev.
Langs kysten og ute på sokkelen finnes det mange korallrev. De er alle sammen dannet av steinkorallen Lophelia pertusa som har bygget opp disse revene over en periode på opp til 9000 år. I fjor kartla MAREANO 330 korallrev i Hola utenfor Vesterålen.
Vi brukte videoriggen, Campod med high-definition videokamera og mulighet for å parkere på bunnen for detaljstudier. Steinaværrevet ligger på rundt 230 m dyp, og består av ett stort og flere spredte mindre rev. Dons fant ut at revet måtte være rundt 4 km langt og var det største man kjente på den tiden. Dette fant han ut med å ta flere parallelle skrapetrekk vinkelrett på hverandre mens han tok nøyaktige landmed. Vi var derfor svært spente på om vi kanskje ville finne igjen noen av sporene etter ham. Det fant vi ikke. På rundt 60 år har korallene vokst rundt en halvmeter, og kan ha dekket til skrapesporene. Dessuten er det vanskelig å se de store mønstrene når man kun har et synsfelt på 2-4 meter. Derimot fant vi flere steder ferske spor etter korallknusing. Vi kan skille ferske og eldre skader på fargen som de knuste korallskjellettene har. Koraller som nylig har blitt knust er fremdeles kritthvite slik som når de er i live, men etter en tid blir skjellettbitene dekket av påvekst og sedimenter slik at fargen blir mørkere og brunlig. Vi fant også et gammelt seigarn på revet, og sannsynligheten er stor for at det også er slike som har forårsaket de nye skadene på revet.
For ca syv år siden var Havforskningsinstituttet i det samme området og brukte flerstråleekkolodd og video til å kartlegge bunnen, og gjorde også da interessante observasjoner. Men denne gangen kunne vi få bedre bilder og mer informasjon om det biologiske mangfoldet på dette revet.
Revet ligger like øst for et basseng med bergarter fra Jura- og Krittiden. Det eneste stedet i Norge man finner disse bergartene på land er på Andøya ved Ramså. Landskapet på havbunnen i området er svært kupert med forkastningssoner, renner og fjellframspring. Vi krysset det litt over 1 km lange bananformete hovedrevet på to ulike steder, samt to andre mindre rev som lå for seg selv. Det store revet står på framsida av en fjellrygg som krysser en renne hvor Vågsfjorden munner ut i Andfjorden. På utsiden av ryggen fant vi foten av revet på 233 m dyp. Herifra strakte det seg 45 m oppover med store levende korallkolonier til vi nådde toppen på 185 m dyp. Høyden ned fra revtoppen til platået oppe på ryggen var 12 meter. På toppen av revet dekker korallene bunnen 100% med kolonier som er flere meter lange og opp til ca 2 m høye.
Mens vi filmet korallbunnen på Steinaværrevet observerte vi 43 arter av virvelløse dyr og fisk. Dette er kun en brøkdel av alle artene som finnes på revet. De fleste er for små til at vi klarer å se dem med videokameraet, eller de lever gjemt mellom korallgrenene. Den mest individrike arten er korallnelliken, en anemone som er blant de vanligste artene på revene. Kjempefilskjellet, korallkrepsen og sjøtre er andre svært vanlige arter på korallrev i Norge. Lusuer og brosme er de vanligste fiskene.
Utenom Lophelia fant vi seks korallarter på revet. Fem av disse er hornkoraller, som danner enkeltstående buskformete kolonier. Den største av disse er sjøtreet, Pargorgia. På den sydlige del av revet fant vi et eksemplar som var over 2 m høyt. Hornkorallen, Anthothela grandiflora, er med sin kraftige fiolette farge en overraskende framtoning blant de hvite, røde, oransje og gule organismene som ellers dominerer fargeinntrykket. Den eneste steinkorallen som forekommer sammen med Lophelia er sik-sak-korallen, Madrepora. På Steinaværrevet fant vi noen praktfulle eksemplarer av denne arten.
Det er en fantastisk opplevelse å se så mange arter på en gang i en så spektakulær naturtype. Bare det å vite at de finnes der ute i fjorden er en verdi i seg selv.
