Mellom bakkar og berg under havet

 

Området som vi nå forflyttet oss inn i bestod av to bassenger (sørvest og sør for Kvitøya) adskilt av en høyde (topp ~50 m u.h.) med flere nivåer. Videolinjene fra det sørvestlige bassenget nær foten av ryggen samt de første nivåene av ryggen, viste et landskap der kornstørrelsen på sedimentene varierte. Enkelte soner bestod av et fint sandig slam, mens andre var så grove at de hovedsakelig bestod av steiner og blokker, men for det meste var det en blanding av alle størrelser (se bildene under). Flere arter slangestjerner, fjærstjerner og anemoner var vanlig her.

Fjærstjerna Heliometra og fastsittende organismer fra mange dyregrupper bruker steiner i alle størrelser som underlag, kan vi se på bildene under.

På steiner og berggrunn er det godt feste for dyr som fjærstjerner, svamp og anemoner. Her så vi ansamlinger av dyr som vil litt opp fra bunnen, hvor de kan filtrere matpartikler som strømmer forbi. Solstjerner og slangestjerner bevegde seg både på og mellom steinene.

Enkelte av de største blokkene som ble observert har blitt tolket til å være deler av berggrunnen som stikker gjennom laget med sedimenter. Ved nærmere studie ble disse blotningene tolket til å være sedimentære bergarter, antagelig sandstein. På steder hvor strømmen er sterkere er det mindre sedimenter på steinene, og filtrerende organismer framviser et yrende mangfold.

Da vi endelig kom oss over ryggen og over i det sørlige bassenget, endret underlaget seg tilbake til sandig slam, og det ble bestemt å ta den første fullstasjonen (P16), der alle de planlagte redskapene ble brukt. Det første som ble gjort var CTD-prøvetaking av sjøvann der det ble tatt prøver til eDNA foruten måling av temperatur og saltinnhold gjennom vannsøylen. Universitetsmuseet i Bergen har etablert et bibliotek med over 5 millioner gensekvenser (eDNA) fra flercellede organismer, som er tenkt brukt til identifisering av ukjente organismer. Denne databasen oppdateres kontinuerlig etter hvert som nye arter legges inn. Samtidig med eDNA-prøvetakingen må vi samle inn fysiske prøver av utvalgte arter som kan bli entydig identifisert. Hensikten med eDNA-prøvetakingen kan bli foreløpig å teste metoden for senere mulig rutinemessig bruk i Mareano.

Så ble stasjonen filmet med videoriggen Chimaera, før sedimentprøver ble tatt opp med van Veen-grabb til både biologisk og geologisk undersøkelse. Her ble det også tatt flere eDNA-prøver av sedimentene.

Neste redskap på programmet var en bokscorer, hvor det fra overflaten ble tatt prøver for å undersøke «nye miljøgifter». Dette er stoffer som for eksempel siloksaner, som brukes i kosmetikk, og mange stoffgrupper som brukes som flammehemmere, både fosfor- og fluorholdige forbindelser, dekloraner og klorparaffiner. Felles for disse forbindelsene er at de anrikes i miljøet, og de kan være giftige for mennesker og dyr.

Med multikjernetaker hentet vi opp kjerneprøver av sedimenter, der fem av seks prøver ble en suksess med lengder på 30-35 cm. To av de fem kjernene ble kuttet om bord i 1 cm tykke skiver, og frosset ned for senere analyser på land for henholdsvis geokjemi og organisk kjemi. De tre resterende ble forseglet og lagret for videre studie på land, der én av kjernene skal brukes til analyse av mikroplast, én til datering av sedimentene, og den siste som reserve. Fullstasjonen ble avsluttet med bomtrål og til slutt fikk biologene seg en sledetur gjennom den marine snøen.

Med fangsten sikret var det på tide å vende tilbake over ryggen, der vi nå kom over et helt nytt område nær det høyeste punktet. Her var berggrunnen plutselig fullstendig dekket av skjell og annet biologisk materiale. Det biologiske laget var så dominerende at det flere steder ikke var mulig å anslå tilstanden til sedimentene under. Selv om det ved første øyekast så ut som at det kun var skjellfragmenter langs bunnen, var det mange levende organismer blant dem som fjærstjerner, anemoner og blomkålkoraller.