Markerte MAREANO-stasjon nr. 2000

Siden starten av MAREANO i 2005 er det gjennomført 28 MAREANO-tokt i Norskehavet, Barentshavet og områdene rundt Svalbard, og over 200 000 km2 havbunn er ferdig kartlagt. Enkelte forskere og teknikere har tilbrakt over et halvt år til sammen på MAREANO-tokt. Etter årets første tokt er 2002 forskjellige lokaliteter (stasjoner) besøkt for kartlegging av biologi, geologi og miljøstatus.

I løpet av toktet som nettopp er avsluttet besøkte vi altså MAREANO-stasjon nr. 2000 i rekken, på 2171 meters vanndyp nordvest for Bjørnøya. Her bestod havbunnen av finkornig slam, med mange krypespor etter smådyr og tett i tett med huler etter krepsdyret Neohela, som har disse som bolig. Frank hadde for anledning pyntet videoriggen med norske flagg og påskekylling!

Fra grunnene ved Bjørnøya til dyphavet

På årets første tokt har vi samlet inn data på 67 stasjoner. Av disse er 6 såkalte fullstasjoner, der det er brukt flere typer utstyr. På de mest komplette stasjonene er det benyttet CTD (vannmålinger), videorigg, grabb, bokscorer, multicorer, bomtrål og bunnslede. På de andre stasjonene er det brukt enten videorigg eller grabb, eller begge deler. I tillegg er det samlet inn data med sedimentekkolodd mellom alle stasjoner og på alle transportetapper. De forskjellige utstyrstypene brukes til å samle data til biologisk kartlegging, geologisk kartlegging og kartlegging av miljø og forurensingsstatus.

Nytt av året er at det også er tatt prøver som skal analyseres for såkalt «nye miljøgifter», som ikke tidligere har vært analysert av MAREANO. Etter ankomst Tromsø blir alt innsamlet materiale videresendt til de som skal arbeide med analyser og tolkning av dataene, før G.O. Sars går til Bergen for nye tokt.

Under årets tokt har vanndypet på kartleggingsstasjonene variert fra 28 m til 2171 m. Kartlegging på grunt vann går raskt, da utstyret er på bunn nesten før en vet ordet av det. På vanndyp over 2000 m går det derimot over en time å senke utstyret ned til bunnen, og en time å heise det opp igjen. På grunn av sterke havstrømmer kan det også ta opp til en time å gjennomføre undersøkelsene som skal gjøres. Hvis en i tillegg skal benytte flere utstyrstyper så kan det gå opptil 20 timer å kartlegge en fullstasjon på dypt vann. Kartlegging på dypt vann er derfor både tidkrevende og kostbart.

Variert havbunn påvirket av mennesker

Vi har sett store variasjoner i bunnforhold under toktet. De grunne områdene nær Bjørnøya er dominert av grove sedimenter med stein og blokk, og skjellsand som transporteres med kraftige bunnstrømmer. I de dypere områdene av Kveithola ligger det sandholdig slam, som blant annet er prøvetatt for å studere forurensingsstatus.

Langs sokkelkanten på rundt 300-600 m vanndyp har det opprinnelig ligget et utvaskingslag av grus og sand som et beskyttende lag på toppen av mer slamrike sedimenter. Her viser videoopptakene imidlertid at bunntråling etter fisk har endevendt havbunnen så den nesten ser ut som en nypløyd åker, og de forskjellige sedimentene er blandet sammen.

Nedover kontinentalskråningen blir sedimentene mer og mer finkornete. Rundt 2000 meters dyp er det nesten ikke sand i sedimentene, og de kan karakteriseres som slam. På skråningen har vi også kartlagt et stort, undersjøisk skred med en skredgrop som er opptil 30 m dyp. I skredgropen observerte vi store mengder søppel, som har blitt fraktet med havstrømmene og endt sine dager her.

Få bunnorganismer på dypet

Mens vi tidligere har meldt om rik fauna på sokkelen vest for Bjørnøya, er bildet et helt annet når vi oppsummerer de siste dagenes prøvetaking på rundt 2000 meter dyp, der det er mindre mat tilgjengelig for bunnorganismene. Her har vi blant annet sett nøysomme rekelignende krepsdyr, større krepsdyr som graver huler, kjøttetende svamp, sjøliljer og en ørliten 2–3 cm lang sjøpølse som vi har gitt navnet "sjøgris" på grunn av dens tentakler som ligner føtter, samtidig som kroppen ligner en miniatyrgris.

Sjøpølsen lever trolig av å spise bunnmudder som inneholder en liten andel organisk stoff som den kan leve av. En dag kom vi over store forekomster av slangestjerner som mest sannsynlig også lever av å spise bunnmudder. Sjøstjerner og slangestjerner er forøvrig kjent for å være forholdsvis tallrike også i arktisk vann. Og på disse store dypene stammer vannet fra polhavet.

Plankton produserer mat også til bunnorganismene

Kosten både for sjøgris og slangestjerner kan synes ensidig. Men som dyreliv ellers, utnyttes hver eneste energikilde mer eller mindre av spesialiserte organismer, og alle er de en del av kretsløpet av organisk stoff – også kalt karbon-syklusen. På grunt vann er bunnorganismene tettere koblet til organismene som lever i de frie vannmassene. Området vi har jobbet i på dette toktet er næringsrikt og har i en forholdsvis kort periode høy planktonproduksjon når sollyset kommer tilbake etter mørketida. De grunneste sokkelområdene her drar stor nytte av dette, mens desto mindre organisk stoff rekker å synke ned til store dyp før det er gått i oppløsning og remineralisert til nye næringssalter.

Den globale oppvarmingen

Den globale oppvarmingen har de siste tiårene ført til at isen rundt polhavet har mindre utbredelse mot sør enn tidligere. Det er i dag velkjent at iskantområdene har forholdsvis høy planktonproduksjon og tilvekst av bunnorganismer. I Barentshavet er resultatet at planktonproduksjonen og fiskeriaktiviteter forskyves mot nord. Temperaturøkningen i Barentshavet går forholdsvis raskt, og temperaturen har de siste 20 årene økt med om lag 1,5 grader nær overflaten. MAREANOs kartlegging i disse områdene vil for all fremtid danne bakgrunnsreferanse for fremtidige økologiske endringer i havmiljøet som skyldes økte temperaturer. Økt temperatur vil påvirke ikke bare bunndyr og fisk, men også sjøfugl, hval, sel, og helt i nord også polarrev og isbjørn, som alle tilføres næring, direkte eller indirekte, fra havet.

Mudderbunn så langt "øyet kan se" der mattilgangen fra grunnere vann er begrenset. Her ser vi en arktisk ålebrosme, filmet på 2019 meters dyp, som er tilpasset livet i dyphavet. Typisk er også de mange hulene som ses i bunnmudderet og som graves ut av krepsdyret Neohela.

Lofotsjøliljen (Rhizocrinus lofotensis) ble verdensberømt i 1868 da Michael Sars beskrev den for vitenskapen etter at den ble funnet for første gang på dypt vann utenfor Lofoten. Funnet beviste at det var liv i dyphavet i en tid da vitenskapen mente det var livløst. Og som så ofte sett før, smådyr klatrer til topps i hva det skal være, og stilken til sjøliljen er både nyttig og ufarlig. Her 2 km under havoverflaten!

Takk til alle toktdeltakere og mannskapet på G.O. Sars for et vellykket og trivelig tokt.

Se tidligere dagbøker publisert under toktet:

• Mot de store dyp ved Bjørnøya
• Sandstorm på havbunnen ved Bjørnøya
• Fant 275 millioner år gammelt fossil på havbunnen
• En aggressiv huleboer i Kveithola
• Skred på kontinentalskråningen vest for Kveithola