Bilde 1 — Landskapet i Kongsfjorden er vakkert, trolsk, og kanskje litt melankolsk. Små isfjell fra de to-tre breene Kongsbreen, Kronebreen og Kongsvegen driver langsomt forbi med tidevannsstrømmen mens de gir fra seg små lyder når de sprekker opp. Foto: Pål Buhl-Mortensen.

Kongsfjorden – fra isbre-slam og trålfelt ned i dyphavet

Som nevnt i tidligere nyhetssaker, så måtte G.O. Sars «rømme» fra Kvitøyrenna, på østsida av Svalbard over til Kongsfjorden, på vestsida. Her har vi gått fri for drivis og storm, og arbeidet går som på skinner. Dvs, i dag, mandag har vi måtte gi tapt for vinden fra nord som har gitt oss for store bølger til å kunne håndtere utstyret. Denne vinden var heldigvis kortvarig, og etter 12 timer var arbeidet i gang igjen.

Publisert: 30.10.2019 Forfatter: Pål Buhl-Mortensen (toktleder), Lilja Rún Bjarnadóttir, Heidi Gabrielsen, Yngve Klungseth Johansen, Josefina Johansson, Mette Strand, og Anne Sveistrup

Nå er den indre delen av kartleggingsområdet i Kongsfjorden ferdig undersøkt og vi beveger oss stadig lengre ut i dypet, og akkurat når dette nyhetsbrevet skrives har vi kommet ut på nesten 1400 m dyp.

Her møter vi igjen den særegne dyphavsfaunaen som vi også har sett i de dype områdene utenfor Lofoten, og øverst på Bjørnøyvifta. Mange av disse artene så vi også på mye grunnere vann i Kvitøyrenna. Vi kjenner igjen de kjøttetende svampene, ulike glassvamper, og mange andre spesielle arter.

Videoriggen Chimaera på vei ut fra hangaren på G.O. Sars, med Ossian Sars fjellet og Kongsbreen, en av Kongsfjordens isbreer i bakgrunnen. Både skipet og fjellet er oppkalt etter Georg Ossian Sars som var en banebrytende havforsker på 1800-tallet. Foto: Pål Buhl-Mortensen.

Den kjøttetende svampen *Asbestopluma furcata* er en typisk dypvannsart som vi finner nede i det kalde Norskehavsvannet dypere enn 1000 m. Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet

Kartet viser hvilke lokaliteter vi har undersøkt så langt på dette toktet. De grønne punktene er steder hvor vi har filmet havbunnen, mens de røde viser lokaliteter hvor vi i tillegg har tatt prøver av bunnen med grabb, kjerneprøvetakere, bomtrål og hyperbentisk slede. Kart: Kjell Bakkeplass, HI

Havbunnen i Kongsfjorden viser stor variasjon i dyp og bunntype. I fjorden finner man både terskler med berggrunnsknauser, og basseng fulle av kanelfarget mykt slam. Fjorden har en blanding av arktisk og atlantisk vann, men er sterkt påvirket av en rekke isbreer, både på land og som kalver ut i fjorden.

Breene sørger for tilførsel av ferskvann og sedimenter fra smeltevannet fra isbreene. Disse sedimentene blir transportert langt ut i fjorden før partiklene svever til bunns. I tillegg blir større partikler fraktet med isfjell som brekker av brefrontene og flyter lenger ut i fjorden før de smelter ut og faller til bunns.

Fjordens dalformasjon fortsetter utover kontinentalsokkelen som Kongsfjordrenna, et minnesmerke om istidene da Svalbard var dekket av breis og en gigantisk elv av is strømmet fra Kongsfjordfjella, gjennom Kongsfjordrenna, helt ut til eggakanten. Der gikk det den gangen ras og massestrømmer ned skråningen i slike mengder at en stor sedimentvifte ble bygd opp. Vi har mange stasjoner på selve vifta og her ser vi vekselvis områder med sand og slam, og områder der slammet også inneholder mer av grovere sedimenter som grus, stein og større steinblokker. Kart: Valerie Bellec, NGU

Stasjonene helt innerst i fjorden var ikke tilgjengelige for oss da det fløt mange isfjell utenfor breene. Bunnen er svært bløt i det innerste bassenget, og dyrelivet heller sparsommelig, men med en del reker, gapeflyndre, langebarn, sjøroser og noen få Gersemia-blomkålkoraller. På kantene av den dype renna er det mer stein og grus. Sedimentering fra breene er påtagelig helt ut til munningen av fjorden.

På de grunne og eksponerte lokalitetene på Mitragrunnen (banken nord for Kongsfjordrenna) utenfor fjordgapet fant vi et rikt samfunn dominert av kalkalger, og stedvis sekkedyret *Dendrodoa.* Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet

Innenfor territorialgrensen (12 nautiske mil fra land) må man ha spesiell tillatelse for å ta prøver av bunnen. Utenfor denne grensen finner vi knapt et sted hvor bunnen ikke er endevendt. Blant oppgravde steiner dekket av sand og slam finner vi mengder av knuste skjell og en fattig fauna, men rekene, er tallrike.