Første dag i isbjørnens rike – en litt småkald hilsen fra Kvitøyrenna

Da vi forlot Tromsø var forholdene gode og G.O. Sars galloperte i rasende fart nordover. Da vi nærmet oss Hopen begynte det å friskne til fra nord, og snart blåste det storm «i seilene». Bølgene gikk fresende hvite, og vi merket godt havets enorme krefter. Det ble så pass ille at vi måtte redusere farten fra 11 knop til 6.5 knop - og det kjentes fortsatt i meste laget.

I grålysningen mandag 14. oktober da vi endelig kom frem til Kvitøyrenna, ble vi derimot møtt av flat sjø med et silkeaktig slør på. Ved nærmere undersøkelse så vi at det lå en skjør skorpe av bittesmå pannekakeisflak på havoverflaten.

Skipperen var enig med toktleder Pål Buhl-Mortensen og sjefsgeolog Lilja R. Bjarnadóttir om at det var mest fornuftig å begynne så langt nord som mulig. Vi banet oss forsiktig vei gjennom silkeisen som etterhvert gikk over til større pannekakeisflak, og etterlot oss en korridor av åpen sjø.

1/3

«Ding Dong» lød det plutselig fra høytaleren og matvrakene blant oss tenkte «endelig, lønsj!». Men neida, det var en beskjed fra broa om at det muligens var observert en isbjørn på ett isfjell litt unna. «Tripp trapp, tripp trapp» lød det plutselig fra alle kanter i det toktdeltakere fra alle dekk raste opp trappene for å få en titt. Det var nære på at G.O. Sars fikk slagside på grunn av den ivrige gjengen som lå klistret mot glasset på den ene siden og speidet etter det beryktede isfjellet. Der var det is å se i alle mulige fasonger og størrelser  – et vakkert fargespill i mørkeblå til rosa variasjoner og – vent nå litt, hva er det der?!?  Et lite isfjell med en mørk flekk på som det så ut som rørte seg. «Hvor er isfjellet» sa den ene. «Der borte – med den svarte flekken på» sa den neste. «Svart flekk? – nei, jeg synes den ser gul ut» sa den tredje og den fjerde nikket ivrig. «Der beveget den seg – det er en isbjørn!» slo den femte fast og en munter stemning bredte seg ut mellom de fremmøtte. Vi delte raust på kikkerter og avbildet lykkelige bamsen – som lå og hvilte og enset oss ikke nevneverdig.

«Herregud så fin den var...!» Ja, han var fin havbjørnen (Ursus maritimus) der han fløt rundt på det bittelille isfjellet sitt i en suppe av pannekakeis og sørpe, langt- så langt fra land. Men nå måtte vi videre for å rekonnosere langs iskanten og se om vi kunne komme inn i det nordøstre hjørnet av undersøkelsesområdet vårt. Gang på gang måtte vi snu nesa sørover fordi isen var for tett. G.O. Sars er i utgangspunktet ikke bygget for å gå i is – så her tar vi ingen unødvendige sjanser. Til slutt fant vi ut at vi måtte begynne på stasjon P9, på østsiden av midtre del av planområdet og der så vi jammen mye fint men den historien får vente til neste gang – og så får vi se om vi kommer oss lenger nordover i løpet av de neste dagene.