Gassoppkomme fra havbunnen ved Bjørnøya

- Vi regnet faktisk med å finne gasslekkasjer her, sier forsker Valérie Bellec ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), - vi kunne allerede i fjor se tegn på dette i data som på oppdrag fra MAREANO var samlet inn av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) ved Bjønøya.

Gassbobler på video

Bellec har tolket vannkolonnedata, og fant gassboblene på en rekke videoer. Boblene var ikke synlige i bildene fra hovedkameraet som brukes under videofilmingen, men dukket opp på et ekstrakamera.

Tolkingen av data i området fra Bjørnøya til nord for Svalbard tyder på over 1000 sannsynlige gasslekkasjer fra havbunnen.

Oppkommene av gass kan blant annet stamme fra smeltende metanhydrater – en type is som inneholder metan - eller fra dype gassforekomster som lekker gjennom forkastninger langt under havoverflaten.


Her ser vi pockmarks – gassoppkommer – som hull på havbunnen. I tillegg er det en mengde skuringsstriper som isbreene har lagt igjen etter seg mot slutten av siste istid. Terrengmodell: Kartverket

Kartlegger naturtyper

- Letingen etter gass som siver opp fra havbunnen er en del av MAREANOs arbeid for å dokumentere det vi kaller «Kalde gassoppkommer», som er en av naturtypene på Norsk rødliste for naturtyper, sier NGU-forsker Terje Thorsnes.

Han leder arbeidet med å analysere multistråledata, data som samles inn av Kartverket og eksterne firma, som er sertifiserte for sjømåling.

- Slike data bruker vi for å kartlegge dybdeforhold og for å måle hvor hard havbunnen er, men vi kan også samle inn multistråledata fra vannmassene. De viser oss hvor det siver opp gass fra havbunnen. Dessuten ser vi fiskestimer, plankton og noen ganger det vi tror er hval, forklarer Thorsnes.


Vannkolonnedata viser mange gasslekkasjer nær områdene hvor videoene er tatt opp.

Olje- og gassinteresse

Petroleumsindustrien er interessert i gassoppkommer, fordi prøver av gassen kan fortelle om forholdene i olje- og gassførende lag dypt under havbunnen

Forskerne arbeider nå med å tilrettelegge tolkningene for publisering på en brukerkonferanse i regi av MAREANO i oktober.

FAKTA:

• Kalde gassoppkommer, som består av seks grunntyper, har kategorien «intakt» på Norsk rødliste for naturtyper.
• Forekomster av metanhydrater på havbunnen i Barentshavet er kjent fra Vestnesaryggen og Håkon Mosby muddervulkan, og i Norskehavet fra Nyegga og Storegga. Håkon Mosby, muddervulkanen på 1250 meters dyp sør for Bjørnøya, er den største kjente muddervulkanen i området, og var tidligere rødlistet og vurdert som sårbar og unik.
• Tallrike gassoppkommer er kjent fra Barentshavet, særlig fra Håkjerringdjupet sør for Tromsøflaket, på Lopphøgda i sentrale deler av Barentshavet, og stedvis i de østlige delene av Barentshavet. Nordsjøen og Norskehavet har også gassoppkommer, blant annet fra Tommelitenfeltet lengst sør i Nordsjøen, Gullfaks, Nyegga og Storegga i Norskehavet, og utenfor Mørekysten.
• Det er ikke påvist klart forskjellig fauna mellom bunn rundt små utstrømningsgroper, pockmarks, og øvrig sedimentbunn, men steder med aktive gassoppkommer har en karakteristisk bakterieflora, og en del arter som lever på og av bakteriene. Kalde gassoppkommer kan forekomme på alle typer sedimentbunn. Hvis oppkommet er på mudderbunn eller finkornet sand, kan det dannes pockmarks. Hvis oppkommet er på hardere bunn, som for eksempel morene, vil det normalt ikke dannes slike utstrømmingsgroper.
• Fra vitenskapelige studier er det kjent at hoveddelen av gassutstrømmingen mange steder skjedde for mer enn 8000 år siden, like etter siste istid. Da forsvant de store isdekkene som dekket Barentshavet, og trykk- og temperaturforholdene for metanhydratene i havbunnen endret seg drastisk. Rask smelting av metanhydratene førte til store gassutstrømminger, og dannelse av karbonatskorper på havbunnen.

Forekomster av gassoppkommer, fra MAREANOs kartlegging og fra andre vitenskapelige undersøkelser.