Publisert: 07.06.2018 Oppdatert: 13.10.2022
En stor, grønn presenning er bredt ut for å ta imot det meste av innholdet fra bomtrålen. Børstemarken kommer ikke alltid opp renvasket og ferdig sortert, nei. Stamper med mudder fylles, siktes, og det letes etter mark. Sedimentkjerner settes opp på stativ og det skjæres skiver av de øverste sedimentlagene.
To geologer fra NGU, en kjemiker og meg selv som er biolog fra Havforskningsinstituttet, har kommet om bord for å jobbe sammen med hydrografer fra Kartverket. Etter at et fiskefelt ble stengt utenfor Sklinnabanken i fjor på grunn av for høye nivåer av miljøgifter i kveite, er oppgaven vår nå å ta prøver av sedimenter og børstemark både i og utenfor det stengte fiskefeltet.
Mannskapet gjør en iherdig innsats for at prøveinnsamlingen skal gå smertefritt og at redskap med sedimenter og dyr skal komme trygt tilbake på dekk, hvor de tas hånd om av forskerne. Tunge kjerneprøvetakere sikres med tau i alle himmelretninger for å hindre farlig slingring i bølgene. Men et erfarent mannskap får fort godt håndlag med ny type redskap, vinsjen går og stasjonene legges bak oss. Men noen ganger kan bølger og sjø bli i største laget, og vi må smøre oss med tålmodighet til vinden har løyet litt og det igjen er trygt å ha flere hundre kilo i bevegelse i lufta på dekk.
Men selv når man er ute etter bare én dyregruppe i en bomtrål, kan man ikke unngå å treffe på alt det andre som har blitt med trålen opp. Det tyter noe som minner om glitter ut av en snabeluer. Men i lupa stirrer øynene fra små uerlarver opp, med hver sin lille, gule plommesekk på magen. En liten blekksprut vaskes også ut av mudderet i trålen – og den lever!!! – i hvert fall nesten.
Svamper, kråkeboller, reker og en skjellbrosme er andre arter som har blitt med opp på dekk. Den røde sjøpølsa er en trofast gjenganger fra alle trålhal i området. Også den ender opp i fryseren i noen eksemplarer per stasjon. Man kan aldri vite om den òg kan gjøre nytten for å si noe om miljøgiftsnivåer hos mudderspisende dyr i området.
