Blant kalvende isbreer i Kongsfjorden

Oversikt over stasjonene som var undersøkt til og med lørdag. Gule punkt markerer stasjonene som er undersøkt hovedsaklig med video og oransje er stasjoner der det er tatt ulike typer prøver i tillegg til video. De sorte strekene er kurslinjene til «G.O. Sars».

Omtrent 6-7 km fra fjordbunnen ble selveste «G.O. Sars» og Mareano-ekspedisjonen stanset av Kronebreens og Kongsvegens utsendte «isknultre» som driver langsomt mot oss og smelter i havoverflatens fattige fire varmegrader. Sammen med landskapets strandflater og spisse fjelltopper gir Kongsfjordens mange isbreer et mektig inntrykk, der «De tre kroner» setter prikken over i-en. Det samme gjelder i Kongsfjordens sidearm Krossfjorden, der vi nå befinner oss på en såkalt «fullstasjon». Det betyr at alle redskapene skal i vannet på samme sted.

«De tre kroner», Nora, Svea og Dana, skuer utover Kongsfjorden på Svalbard og lurer sikkert på hva folket om bord på dette skipet, «G.O. Sars», egentlig holder på med der de senker all mulig slags utstyr ned i havet før de flytter seg et hakk og gjentar det hele atter igjen. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir)

Havbunnen i fjorder med kalvende tidevannsbreer som Kongsfjorden, er under konstant nedslamming, mest i sommerhalvåret når isen smelter. Da renner store mengder smeltevann fra breen ut i fjorden. Smeltevannet bærer store mengder sedimenter med seg. Sedimenter som har falt fra fjellsider ned på breen, eller som breen har plukket med seg fra underlaget, blir også båret frem til brefronten der det til slutt havner i fjorden. Noen ganger blir det også fraktet lenger ut i fjorden med isfjell som kalver fra brefronten. Grus og steiner synker raskt til bunns (kalles dropstones) mens mindre partikler kan sveve lenge i vannet. Strømmene i fjorden har mye å si for fordelingen av sedimenter i fjordbunnen. I strømsatte områder ligger grus og stein tilbake på bunnen mens finkornig slam langsomt synker til bunns i andre områder. Videofilmene våre viser tydelig at bunnen i Kongsfjorden i hovedsak består av mudder og leire, med enkelte partier der stein og grus dominerer.

Isfjell blir født når breene kalver dvs. isstykker brekker av bratte brefronter og faller ut i fjorden. Her et eksempel fra fronten av Blomstrandbreen. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir)

Her ser vi en bomtrålpose stappfull av bunnslam, som i hovedsak er finkornet breslam fra isbreene i Kongsfjord. (Foto: Børge Holte)

Nærmere land er bunnmiljøet preget av høyere energi i form av bølgeerosjon, og er hovedsaklig dominert av grus og berggrunn. Et tydelig unntak er områder foran elveløp som er dekket av sand, som noen ganger danner sandrifler på havbunnen.

Nær brekantene kan flere titalls sentimenter med slam årlig legge seg på bunnen, mens slamtilførselen avtar dess lenger ut i fjordene man kommer. Nær isbreene har derfor bunndyrene et tøft liv. Lite mat, og for de fleste artene en stadig kamp for å holde seg på toppen av bunnslammet. De som ikke henger med på dette kjøret, må gi tapt. Derfor er artsmangfoldet fattig på slike ekstreme lokaliteter med høy uorganisk nedslamming.

Store mengder bunnslam må måkes opp i dunker på dekk før slammet siktes på spesialbygde siktebord. Her ser vi Ragni Olssøn og Andrey Voronkov, begge Havforskningsinstituttet, som har nok å stri med under slike forhold. (Foto: Børge Holte)

Lenger ut i fjorden derimot, er det vesentlig større artsmangfold og mindre nedslamming. Her er planktonproduksjon forholdsvis høy, noe som tilfører havbunnen organiske partikler. Her strømmer store mengder tanglopper til. De svermer i det skarpe lyset fra videoriggen, på samme måte som vi tidligere har sett i det næringsrike Barentshavet. Typisk fauna er muslinger som lever av å spise mudder og som så vidt stikker opp av bunnen, samt muddersjøstjernen og slangestjerner.

Det ble funnet et myldrende dyreliv i bunnmudderet i Kongsfjorden. Den mest dominerende arten var utvilsomt den lille muslingen Bathyarca glacialis. Her ser vi et hundretalls eksemplarer av arten i Anne Sveistrups (HI) hender. Denne arten er kjent for å opptre i store mengder i nordlige/arktiske farvann. Den lever av å spise bunnmudder nær sedimentoverflaten. (Foto: Børge Holte)

I skrivende stund må vi avslutte arbeidet i Kongsfjorden og gå mot Rijpfjorden på Nordaustlandet. I løpet av natten vil vi miste forbindelsen med sivilisasjonen ved at vi mister Internett/e-post og telefon. Det skyldes at satellittene som leverer telefon og nettsignaler svever over ekvator og forsvinner under horisonten når vi kommer nord for Kongsfjorden. Men, om en kort uke er vi «på lufta» igjen med nye erfaringer fra Europas kanskje nordligste og mest uberørte fjord, Rijpfjorden.

To store isfjell ved munningen av Kongsfjorden, G.O. Sars i det fjerne mellom dem. (Foto: Lilja R. Bjarnadóttir).