Toktlivets puls

Planlagte stasjoner for de neste døgn noteres på tokttavla.

Det er meldt stiv kuling

Vinden får til fine hvite topper utenfor koøyet. G.O. Sars duver med mens bølgene bygger seg opp og det høres klirring av auser og kar i byssa. Det er pause fra videofilmingen. Risikoen er for stor til å sette ut kamerariggen. Bølgene som løfter båten, setter den ned igjen i en dal som ligger lavere enn der den ble løftet fra. Det ville sendt riggen rett i bunnen med et smell om den var ute nå. Vi venter. Geologene benytter tiden til å kjøre Topas. I TV-kroken har ungdommene funnet fram kortstokken, mens strikkepinnene klirrer fra noen som har trosset alle advarsler om at strikking på båt visstnok ikke er bra for været.
Det blir stille om bord. Båtens puls går ned. Det er natt.

På instrumentrommet er det full kontroll.

Værmeldingen lover roligere forhold

Toktleder har med ett lagt om planen. Vi ligger rett ved en fullstasjon, der alle redskaper skal i sjøen og som egentlig skal tas seinere i høst – og før vi vet ordet av det er vi midt oppe i den. Ventetiden kan brukes til å ta alle redskaper som tåler røffere forhold enn videoriggen. Porten i hangaren går opp. Grabben er klargjort på et øyeblikk og er allerede på full fart ned i dypet.

Mannskap og geolog venter på grabb.

Oljehyrekledde toktdeltakere er som sluppet ut av en sekk og minner om maur i en tue. Spader, baljer og sedimentrør skifter hender, og sediment og prøver havner i sine bøtter og rør. Noen sender og andre tar imot. Søla skvetter, og spruten fra en vannslange treffer uten forvarsel en kollega som sto akkurat midt i veien for strålen. Det blir et utbrudd av latter – noen treffende kommentarer farer gjennom lufta. Støyen fra vinsjen overdøver poenget. Men avsenderens brede glis, en stor gjørmeflekk i panna og hjelmen på snei, kan ikke mottas med noe annet enn en stor dose latter tilbake.

Grabben er på dekk!

Prøven er tatt.

Bomtrålen er på vei inn med dyr vi har sett på videoskjermen tidligere. Og forhåpentligvis bare med en liten del av steinene fra bunnen, sånn at dyrene ikke blir knust på vei opp. Innholdet slippes ut i en stamp og løftes opp på siktebordet. Dyrene får seg en liten skylling av saltvannsdusjen før de skal opp i bøtta og fikseres på formalin.

Neste redskap er kommet opp fra dypet.

Og alle er glade. (foto: A.H. Tandberg)

Mye skjer på samme tid. Redskap kommer opp og tas imot, og neste er allerede klargjort og på vei ut for å gjøre sin del av jobben med å samle inn fra alle lag langs bunnen, fra nede i sedimentene til noen centimeter over. Det tikker om bord, som tannhjulene i en klokke. Ventetiden fra i natt er historie, og pulsen av fullstasjon er i gang!