Rare dyr i strie strømmer

Nå fortsetter toktet østover til den nye delelinja mot Russland.

Det er kanskje ikke mange som vet at Spitsbergenbanken noen steder bare er 25 meter dyp. Det er svært grunt, og sterke, kalde strømmer dominerer derfor store deler av området. Dette er krevende forhold for forskning. De sterke strømmene, som vi har målt med opptil tre knops fart, river godt i både skipet og videoriggen. Da er det godt å støtte seg til moderne teknologi med opptil fire propeller i funksjon samtidig på forskningsfartøyet G.O. Sars, dynamisk posisjonering og ikke minst et godt mannskap!

Konstant forandring

Men de tøffe forholdene setter spor etter seg på flere måter. De sterke havstrømmene virvler opp skjell, sand og grus til de ruller og hopper langs bunnen, og danner flotte former i mange fasonger og størrelser på havbunnen. Noen steder har dette dannet gjentagende rygger av sand i et bølgemønster, kalt sandbølger og dyner.

Disse bølgeformene indikerer et dynamisk og svært energirikt miljø. Her blir alt som ligger løst, blant annet gamle istidsavsetninger, blåst vekk til det ugjenkjennelige og stadig flyttet på. Skjell, sand og grus eroderes fra den slake støtsiden og avsettes over kanten på lesiden av ryggen. På den måten er havbunnen her under konstant forandring, noe som gjør livet her svært krevende.

Fanger mat i strømmen

Under videoopptakene på Spitsbergenbanken lørdag og søndag var det ikke mange dyrearter å se på de vidstrakte skjellsandslettene. Men der hvor det finnes "stein-øyer" i dette ørkenlignende landskapet, finner vi fargerike oaser av bunndyr som holder seg fast for harde livet.

PÅ FAST GRUNN: En liten bergrabb stikker frem fra skjellsandflatene på Spitsbergenbanken, og gir fast grunn for små, men tette kolonier av sjøpølser og bryozoer. Også andre organismer finner mat og ly blant disse forholdsvis store dyrene. Her ser vi brunpølsens røde fangsttrær og de busklignende bryozodyrene som fanger næring fra de sterke bunnstrømmene på 25-45 meters dyp. I bakgrunnen ser man små sandbølger.

En av nøkkelartene var åpenbart en av de mest vanlige sjøpølsene i Nord-Atlanteren, nemlig den opptil 20 cm lange brunpølsa (Cucumaria frondosa). Vi observerte store mengder av den, ofte liggende over hverandre med utslått fangsttre som fanger drivende matpartikler i den sterke strømmen. Rundt brunpølsen danner små dyr (bryozoer) et busklignende kratt. Andre organismer som sekkdyr, snegl og pyntekrabber, befant seg blant sjøpølsene, der de finner beskyttelse mot strøm og har gode muligheter for å skaffe seg en matbit.

Vi kunne tydelig se hvordan brunpølsen hang etter et par hardt belastede sugeføtter godt festet til stabil steingrunn. På denne måten holder brunpølsene tilsynelatende liv i små varierte dyresamfunn – nærmest med livet hengende i en "tynn tråd". Belønningen er rikelig tilgang til mat som serveres av de sterke strømmene.

FOR HARDE LIVET: Også sjøpølsene kjemper for å holde seg fast i de sterke bunnstrømmene. Her ser vi hvordan to små sugeføtter (innringet) er strekt til det ytterste for å holde hele dette minisamfunnet av bunnorganismer på plass.