Skjellene i Barentshavet overrasker fremdeles

Toktdagbok: Skjelleksperten dr. Graham Oliver fra National Museum i Wales har vært på sitt andre MAREANO-tokt om bord på G.O. Sars. Han holder på å bygge opp et bibliotek med DNA-prøver av et lite skjell med det latinske navnet “Thyasiridae”.

På dette toktet dukket det imidlertid opp et annet interessant skjell: Bathyarca glacialis, heller ikke dette har fått noe navn på norsk. Dette skjellet tilhører en gruppe som oftest finnes i varme eller tropiske farvann. Det er sjelden at det blir bekreftet funn av denne skjellgruppen så langt nord som Barentshavet eller på dypt vann. Disse skjellene har ikke sifoner, men Bathyarca har tilpasset seg dette ved å folde hudfliker fra kroppen på en slik måte at dette danner en slags sifon som stikker frem fra skallene og som blir brukt når skjellet spiser. Hudfolden skaper en strøm av vann som kommer inn med mat (organiske flytende partikler) og en strøm som pumpes ut fra skjellet. Denne måten å spise på kaller vi ”suspensjonsfødende”.

Den vesle arten Bathyarca glacialis ble funnet i de myke, gjørmete sedimentene på de mer nordlige stasjonene i Barentshavet sør-øst. At den finnes på leirebunn er uventet siden arter med festetråder (byssus) som oftest blir funnet festet til steiner. Mesteparten av de største Bathyarca glacialis var ikke festet til noe, og de som var, hadde festet seg på fragment fra polychet-rør. Det ble observert mye påvekst på skjellene, og dette indikerer at de lever rett i overflaten på bunnsedimentene med ryggsiden av skjellet stikkende frem på overflaten, mens resten av skallet er plassert trygt nede i sedimentet.

alt
Et eksemplar av Bathyarca glacialis (foto: National Museum of Wales).

Noen individer av Bathyarca glacialis ble plassert i litt leire om var hentet opp fra havets dyp og plassert i en skål i kjøleskapet i laboratoriet om bord på G.O. Sars. Etter 24 timer begynte skjellene å pløye seg gjennom overflaten slik at den sifonlignende hudfolden kom stikkende opp fra sedimentoverfaten. Dette kan være normal adferd som gir skjellene mulighet til å flytte seg og holde seg i rett posisjon helt i overflaten av bunnsedimentene.

Les mer om skjellene som dr. Graham Oliver forsker på (pdf, engelsk tekst).

Tidligere toktdagbøker: