Sprekker på bunnen nord for Storeggaraset

Toktdagbok: Når G.O. Sars seiler mellom stasjoner samles det inn seismikk av høy kvalitet med en skrogmontert akustisk kilde (TOPAS). I finkornige sedimenter og under gunstige forhold trenger lyden 100-150 meter ned i sedimentene, og i tillegg til indikasjon på bunnforhold får vi også informasjon om lagoppbygning.

Flere av TOPAS-linjene som ble samlet inn under første del av MAREANOs høsttokt krysser ei lang sprekkesone like vest for eggakanten. Sprekkesonen starter ca. 10 km nord for Storeggaraset på ca. 500 m vanndyp, og fortsetter ca. 50 km mot nord (Fig. 1). Det ble også kjørt en profillinje langsetter sprekkesystemet, og små endringer av skipets kurs underveis ga flere kryssinger. I tillegg til hovedsprekkene er det på bunnrelieffkartene observert flere kortere og mindre iøynefallende sprekkesoner (Fig. 1).


Figur 1. Sprekkesonen på øvre del av skråningen nord for Storeggaraset er ca. 50 km lang (røde linjer). Noen kortere og mindre iøynefallende sprekker på større vanndyp er også vist.

Små groper (pockmark) forekommer på begge sider av sprekkesonen, med størst forekomst vest for sonen i den sentrale delen (Fig. 2). I den sørlige delen av sonen er det ingen pockmark. Pockmarks er oftest dannet av utsivende gass, og i dette området er gropene tolket som et resultat av smelting av gasshydrat (metangass bundet i is under havbunnen) etter siste istid (Mienert m.fl., Int. J. Earth Sci., 2010).

Sonen består av et nesten sammenhengende hovedsprekkesystem, med stedvis sideforskjøvne og nær parallelle nabosprekker. Forgreninger av sprekker er ganske vanlig (Fig. 2). I nordlige del er sprekkesonen mer usammenhengende, og deler kan være sideforskjøvet inntil flere kilometer. Sprekkene er opptil 200 m vide og 8 m dype, men oftest er bredden 100-150 m og dybden 3-6 m. Det som ser ut som sprekker på de detaljerte dybdekartene (Fig. 2), vil derfor i terrenget framstå som lange søkk.


Figur 2. Skyggerelieffkart av bunnen (se Fig. 1 for plassering), med markering av TOPAS-linjer som krysser sprekkene (svarte tynne linjer). Tre forstørrete kartutsnitt viser enkelte detaljer av sprekkesonens karakter. Legg også merke til forekomsten av pockmark i området.

I artikkelen av Mienert m. fl. (2010) antas det at sprekkesonen strekker seg sørover til nordenden av Storeggaraset (Fig. 1). Hvis dette er riktig vil sonen kunne tolkes som en direkte fortsettelse av Storeggarasets bakkant. Uansett om sprekkesonen strekker seg til Storeggaraset eller ikke, er forståelsen av sprekkene av stor interesse og viktighet for vurdering av områdets stabilitet.


Figur 3. TOPAS-linje som krysser forkastningssonen med stor vinkel. Forkastningen synes å dø ut ca. 50 m under bunnen. Lagene under dette nivå fortsetter uforstyrret. Se Fig. 2 for plassering.


Figur 4. TOPAS-linje som krysser forkastningssonen tre steder (1, 2, 3). Legg merke til at størrelsen av de vertikale forkastningssprangene varierer, og at rotert lagstilling forekommer ved krysning 2. Gass i sedimentene forkommer, og skygger over noen av refleksjonene. Se Fig. 2 for plassering.

TOPAS ble kjørt under meget gode værforhold, og registreringene gir detaljert informasjon som ikke er kjent tidligere. Sprekkene eller søkkene i terrenget er avgrenset av forkastinger, men disse dør ut ca. 50 m under bunnen (Figurene 3 og 4). Det er derfor ingenting som tyder på at sprekkene kan relateres til dypere forkastninger. Dette tyder på at den øverste ca. 50 m tykke sedimentpakken har glidd på et svakere lag og beveget seg 100-200 m mot vest før den stoppet. Dette førte til ett eller flere brudd i bakkant, og dannelse av en avlang forsenkning. I bruddområdet ble sedimentpakken forkastet ned og delvis rotert (Fig. 4). Lag som ligger dypere enn ca. 50 m er uforstyrret, selv om de lokalt blir skygget for på grunn av forekomst av grunn gass (Fig. 4).

Professor Haflidason ved Universitetet i Bergen har tatt kjerneprøver i den nedforkastede forsenkningen. Materiale som er tolket til å representere dannelsen av sprekkesonen ble datert til å være 8180 år gamle, altså svært nær alderen på Storeggaraset. Det er derfor sannsynlig at sprekkesonen ble dannet samtidig som et stort jordskjelv utløste dette megaraset. Utvidelsen av sprekkesonen stoppet imidlertid opp. Ifølge tidligere studier gjort av geologer ved universitetene i Bergen og Tromsø er det lite sannsynlig at det har vært senere aktivitet langs sprekkesonen (Mienert m. fl., 2010). Våre data gir heller ingen indikasjoner på at området er ustabilt.

Flere toktdagbøker: