Kan vi se polarfronten på bunnen?

Toktdagbok: Polarfronten, slik den er definert i nyere tid, sammenfaller godt med fasongen på Spitsbergenbanken og strekker seg rundt Bjørnøya. At det kan være kaldt innenfor polarfronten i mars måned har vi fått merke på dette toktet. Det var meningen å kartlegge syv "bokser" (se kart) på dette toktet. To av disse som ligger lengst inn på de grunneste områdene på Spitsbergenbanken, har det ikke vært mulig å komme til på grunn av den tette drivisen.


Området vi har undersøkt så langt ligger i Storfjordrenna, og sør og nord på Spitsbergenbanken. Polarfronten er tegnet med stiplet linje. Kurslinjen til G. O. Sars (den uregelmessige linjen) viser hvordan båten har fulgt iskanten rundt de to kartleggingsområdene midt på Spitsbergenbanken.

Ved bunnen, nær polarfronten er vannet kaldere på grunt vann enn på dypt. På 60 meters dyp på nordlig del av Spitsbergenbanken målte vi minus 1,5°C. Med økende bunndyp steg temperaturen gradvis til pluss 3°C.

Kan vi se polarfronten på bunnen? Gjenspeiler tungen med kald vannmasser seg i sammensetningen av arter som lever på bunnen? Det har vi gledet oss til å se, men isen har hindret oss i å ta prøver og filme under de arktiske vannmassene.

Når man ser etter endringer i fauna knyttet til temperatur og andre forhold som er relatert til prosessene i polarfrontområdet, har vi en liten utfordring med at ved bunnen er det flere andre forhold som endres samtidig. Bunnen blir grunnere og samtidig endres bunnforholdene.

Så når det kommer til materialet som er samlet inn på dette MAREANO-toktet, må vi si at vi får komme tilbake til det spørsmålet når de gjenstående områdene har blitt kartlagt og materialet analysert.

Et tydelig fenomen vi har observert er at flere kaldtvannsarter opptrer mye grunnere her oppe i nord enn lenger sør, og restene av det atlantiske vannet (som ligger under det kalde overflatelaget) har mye lavere temperatur enn lenger sør. For eksempel så har vi gjort mange observasjoner av den bunnlevende begermaneten Lucernaria bathyphilia. Denne har vi også fått opp i prøver tatt med bunn-slede. Før MAREANO-forskere observerte denne arten gjentatte ganger på dypt vann i Norskehavet, var det gjort kun få funn av den. Dette er fastsittende maneter, med åtte tentakkelbærende kranser. Veldig lite er kjent om hvordan disse begermanetene lever, men man kan anta at de har likheter med slektninger som lever på tang og ålegress. Disse er rovdyr som kan fange små krepsdyr som kommer borti de lammende tentakkelkransene.


Den bunnlevende maneten Lucernaria bathyphilia (ca 5 cm stor) tatt med bunn-slede. I prøveglasset ser vi også en liten blekksprut. Foto: Josefina Johansson.


Den kolonidannende sjøpungen Kukenthalia borealis sto tett på grusbunn. Sjøpung, eller sekkedyr, er primitive ryggstrengdyr, altså tidlige slektninger til virveldyrene. De er fastsittende dyr som filtrerer matpartikler fra vannet. Bredden på det øverste bildet er ca. 1,5 m. Det nederste bildet dekker en bredde på ca. 15 cm.


En liten ålebrosme har lagt seg tett ved en børstemakk med kransen ute.


Langebarn.


Bunntråling har satt tydelige spor på de fleste stasjonene vi har undersøkt til nå på dette toktet.

I skrivende stund er vi plaget med sterk vind i det nest sørligste kartleggingsområde, på skråningen ned i Bjørnøyarenna. Vi har ventet på at vinden skulle stilne hele natta og dagen, men nå har vinden løyet og det ser ut til at vi får noen timer med brukbare arbeidsforhold.

Flere toktdagbøker: